mandag 7. desember 2009

EVS-seminar i Bretagne

Hei!

Vel "hjemme" i Dunkerque etter ei kjempeflott uke i Bretagne. Litt sliten og lei etter forrige uke så jeg fram til å gjøre noe helt annet. Paul og jeg dro søndag formiddag. Bretagne regnes jo også for å være nord i Frankrike, men det er fortsatt langt unna Dunkerque! Frankrike er større enn man skulle tro. Først tok vi tog til Lille, og derfra var det en fire timers lang togtur til Rennes. Der venta vi ca halvannen time, så vi fikk litt tid til å gå rundt i byen. Fikk veldig lyst til å dra tilbake dit ved en annen anledning.

Togturen til Redon tok ca 40 minutter, og der ble vi møtt av de fleste av de andre volontørene som skulle delta, men også noen volontører som er EVS'ere i Redon (EVS står altså for European Volontary Service). En av dem, en svenske, var den første som tok kontakt. Hyggelig fyr! Vi snakka faktisk ikke norsk/svensk, men fransk! Bra å ikke alltid ta den letteste løsninga... ;) Vi ble tatt godt i mot. Jeg ble innlosjert på rom med ei fra Egypt, ei fra Marokko og ei fra Hellas. Det er tydeligvis mulig å være EVS selv om du ikke bor i Europa. De virka da hyggelige. Vi var fire av de 23 deltakerne, som kom fra 15 forskjellige land.

På kvelden hadde vi noen bli-kjent-aktiviteter før vi fikk pizza til kvelds. Orka ikke å ta gå ut på kvelden, selv om det var noen som ville finne ut hva Redon hadde å by på av barer. Gikk til sengs i rimelig tid. I senga lå jeg og leste litt. De første, tydelige kulturforskjellene kom fram da hun fra Marokko rigga seg til for å be. Hun bretta ut et slags bønneteppe og begynte å be. Jeg, som ikke har så altfor stor kunnskap om hvordan det er å være muslim i praksis, ble jo ganske overraska! Jaja, det er jo spennende med andre kulturer.

Neste dag starta med "Mission Possible ou (eller) Impossible". Vi fikk en liste med ulike oppgaver som skulle løses. Vi fikk en gitt tid som tre av oppgavene skulle løses på, som fylte ut tiden. Vi valgte å tegne Europakartet, få ti personer på et ganske lite, "flyvende teppe", og å lage et kvadrat av gruppa i blinde. Ikke enkle oppgaver, men vi greide det sånn høvelig bra. Dette var en av de mange gode øvelsene vi gjorde, som var veldig pedagogiske, for å bli bedre kjent, og å lære å samarbeide i ei stor gruppe.

Ellers gikk mye av "undervisninga" ut på å reflektere over prosjektet vi deltar på, og det å være volontør. Vi gikk også gjennom selve programmet EVS, og den store organisasjonen som EVS er en del av, Aktiv Ungdom. De må ha et enormt budsjett, når 8000 € blir satt av til hver EVS'er. Det er jo fantastisk at det finnes slike muligheter, men det er kjempesynd at det er så lite kjent. I Norge er det en liten organisasjon for eks-volontører som jobber for å spre ordet om EVS og Aktiv Ungdom, så jeg tenker å melde meg inn der etter oppholdet i Frankrike.

Mandag kveld var det lagt opp til at alle skulle få en liten omvisning i byen, med 10 000 innbyggere, kombinert med en barrunde. Altså, vi var bare på én bar; det var ikke sånn at vi gikk innom de 29 barene som var i den lille byen, bare litt større enn Sortland.

Janna fra Tyskland, meg, og Tatev fra Armenia

Å bli kjent med de andre gikk tok ikke lang tid. Fikk naturligvis ikke like god kontakt med alle, men særlig ei fra Tyskland som heter Janna og en av samme nasjonalitet ved navn Sebastian var utrolig hyggelige. En som heter Melih fra Tyrkia var en som de fleste kom godt overens med. Han hadde nok et stort behov for å være sosial, for der hvor han er volontør har han ingen, stakkars. I tillegg må han ha visum for å være i Frankrike, noe som gjør at han ikke kan reise tilbake til Tyrkia for å besøke familien i juleferien. Jeg innså på seminaret hvor heldig jeg faktisk er!

Vi bodde på et slags ungdomshjem, som også er et slags ungdomsherberge. Det var greie rom - så lenge det er reint er det i orden for meg! Maten var i kantine-stil. Allerede andre dag var jeg lei av frokosten. Det er jo så ufattelig kjedelig med bagett og syltetøy - hver morgen! Til gjengjeld var lunsjen på "størrelse" med det vi nordmenn forbinder med middag. Men det var ikke alltid like godt med den oppvarma lunsj-maten vi fikk til middag. Vel, jeg skal ikke klage:)

Må bare fortelle om en komisk situasjon jeg overvar på rommet mitt, sammen med romkameratene mine. Det var Amina, marokkaneren, som stilte spørsmålet "hva er retningsnummeret her?". Vi svarte litt overraska, at det er jo +33, som i resten av Frankrike. Da brøt hun ut: "Ååå, er vi ikke i England??". Det var umulig å ikke dra på smilebåndet, selv om det kanskje ikke var så snilt. Hun trodde altså at vi var i Storbritannia, siden regionen het Bretagne (Britannia)...! Men hvorfor skulle vi egentlig dra på seminar til Storbritannia når vi alle er EVS'ere i Frankrike??

I Redon var det hele åtte volontører, deriblant svensken jeg allerede har nevnt, og ei fra Norge, faktisk. Fikk bare såvidt prata med henne, noe som var litt synd. Men jeg kan jo alltids prøve å få tak i e-mailadressen hennes. Det er jo fint å dele erfaringer med noen av "samme ulla". Hehe.

Tirsdag kveld hadde spilte vi "Kinball". Vi delte oss inn i fire lag. Poenget med spillet var å ikke la den enorme ballen falle i gulvet. Når noen fra laget hadde fått tak i ballen uten å miste den i bakken, måtte alle på laget legge hånda på ballen, for så å rope fargen på et av de andre lagene og sende den videre til dem på en så vanskelig måte som mulig. Det var vel ingen av oss som var over oss av begeistring for dette spillet, da det var i hovedsak en "lokal bygdetulling" som styrte hele greia.

En av deltakerne var fra Ungarn, og het Gabor. Han var handikappet, på hvilken måte er jeg ikke helt sikker på, men han hadde litt problemer med å snakke, og noen bevegelseshemminger. Han hadde nok en liten hjerneskade også. Uansett; han var en kjempeflott fyr, og var en berikelse for gruppa. Han var utrolig morsom og spøkefull, og jeg synes det er så fint at det er muligheter for de som ikke er som alle andre også!

På seminaret snakka vi endel om fordommer og stereotypi. Det ga meg mye, og jeg fikk kvitta meg med noen fordommer jeg egentlig ikke visste at jeg hadde. For eksempel har jeg hatt et litt "ugg-ugg-syn" (hvis det er forståelig hva jeg mener med det?) på Øst-Europa. De østeuropeerne man hører om i Norge er det jo ofte bare negativ omtale om, så dette, kombinert med uvitenhet, har blitt til fordommer i hodet mitt uten at jeg har tenkt over det. Men på seminaret var det jo utrolig mange hyggelige folk fra Øst-Europa, fra land jeg ikke en gang kan plassere med sikkerhet på kartet; Serbia og Armenia, og andre land som Estland, Latvia og Tsjekkia. Jeg vil vel påstå at delen som handla om fordommer var det som ga meg mest av opplegget vi fulgte. En av aktivitetene vi gjorde i forhold til dette temaet, var å legge ut plakater på gulvet med alle landene som var representert. Så skulle de fra de andre landene skrive på sine stereotypier og fordommer. For Norge ble det ikke så veldig mye positivt; kalde personligheter, kalde mennesker, kaldt vær, ingen humoristisk sans, osv. Men måtte le "alle nordmenn har hus i Spania"!

Vi hadde det utrolig bra, og gruppa ble veldig godt sammensveisa. Det var derfor veldig trist når oppholdet begynte å nærme seg slutten. Siste kveld tok vi oss en fest; det måtte jo til. Veldig gøy:) Det ble ganske seint, gitt. Etter at vi kom fra byen i tre/halv fire-tida, satte vi oss ned i kafeteriaen. Etter en lengre samtale med Sebastian fant vi ut at vi kunne jo være litt sosiale med de mange andre som satt der før vi tok kveld. Vel, når vi kom gikk de andre og la seg, bortsett fra Janna. Vi tre ble raskt ofre for nattevakten som hadde usedvanlig mye på hjertet med tanke på hva klokka var. Med øyne jeg såvidt greide å holde åpne, ble vi sittende nesten en time å høre på klaginga hans over hjemlandet sitt. Det var ikke bare å gå, for han prata i ett sett! Så klokka var altså fem før vi slapp unna og endelig kunne legge oss...

Det var ganske tungt å stå opp knappe tre timer seinere, men opp måtte man. Morgenen gikk med til pakking, før vi evaluerte uka som var gått. Vi fikk med oss matpakke til turen. Vi tok noen gruppebilder, før vi alle gikk til togstasjonen.

Hele gruppa, minus to som måtte dra tidligere. Her skulle vi være tenkende filosofer.

Paul, jeg og en spanjol ved navn Mauricio var de første som dro. Veldig trist å si ha det til de andre... Huff, jeg blir så fort knytta til folk! Ikke alltid like gøy. Togturen til Rennes tok utrolig lang tid, mye lenger tid enn venta, så jeg var sikker på at vi ikke rakk toget videre fra Rennes til Lille. Men de venta på oss, heldigvis!

Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle ta igjen litt søvn på togturen, men denne spanjolen var meget pratsom, så ønsket om søvn ble aldri til virkelighet før jeg kom til den kalde leiligheten i Dunkerque.

I postkassa venta hele to pakker; en pakke med Det Nye fra mamma (hun er bare supersnill), og en svær adventspakke fra Randi (selv om pappa også var med på den, men det var Randi som var i pakkekomitéen!). Det var så utrolig koselig, og jeg ble helt overvelda av følelser. Jeg var jo ganske sliten så det hadde vel litt med det og gjøre. I en av pakkene fra de første desemberdagene var det en cd som hun hadde brent til meg med julemusikk: "Maries franske advent". Mens den snurra i cd-spilleren, og jeg åpna de andre pakkene, rant det helt over for meg, og tårene trilla. Bra det ikke er lenge til jeg skal hjem nå, ellers ville jeg vel vært utrøstelig.

Søndag sov jeg ganske lenge. Veldig godt! Fikk gjort unna endel nødvendige ærend, sånn at jeg kunne være klar til neste uke. Idag, mandag, ble jeg møtt av mange hyggelige og smilende ansikter. Selv om jeg allerede savner EVS-folka, var det godt å komme tilbake til de franske volontørene på teamet mitt! :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar