Kontrastfylte dager

Hei!

Jeg føler at tida bare går fortere og fortere:

- Det virker som at det var i går jeg sist oppdaterte bloggen

- Det er under én uke til advent!

- Jeg har tre arbeidsuker igjen (altså, inkludert denne uka) - én uke i Bretagne

- Det er 26 dager til jeg kommer hjem! (Når jeg starta nedtellinga var det over 50 dager igjen, og det føles ikke som at det er så lenge siden, det heller)

Men det er jo et godt tegn at tida går fort, ikke sant? :)

Vel, jeg har ikke like mye interessant å fortelle som jeg hadde i forrige innlegg, men likevel har jeg en del på hjertet:

Onsdag i forrige uke var vi igjen i assosiasjonen ADIS (aids-prosjektet). Denne gangen var det heldigvis ikke like anstrengt som det var første gang vi var der.

Vi forberedte den internasjonale markeringa av kampen mot AIDS som er 1. desember. "Vi" lagde hukommelsespill (kanskje mer kjent som memory), og en quiz med AIDS som tema. Jeg følte meg egentlig litt ubrukelig, siden jeg ikke skal delta på markeringa, og fikk ikke til å bidra noe særlig.

Torsdag var vi på "miljøprosjektet". Vi besøkte denne leiligheten som skal være så supermiljøvennlig. Vi fikk omvisning, sammen med en annen gruppe, men det var umulig å få med seg den informasjonen som ble gitt, da det var for mange som skulle presse seg inn på de små rommene, i tillegg til at mange snakka seg imellom. Det var altså vanskelig å høre hva som ble sagt, og jeg greier enda ikke å stenge ute støykildene som forstyrrer det jeg egentlig skal lytte til når jeg skal prøve å forstå fransk. I tillegg handlet mye av omvisningen om hvordan man kan unngå ulykker i hjemmet, særlig med tanke på barn. Så det var jo egentlig ikke aktuelt for oss og vårt prosjekt.

Jeg hadde egentlig forventa meg at leiligheten skulle være litt mer spesiell, med spennende, alternative løsninger. Men jeg syntes ikke den var så spennende, og jeg ble egentlig ikke så mye klokere etter besøket i leiligheten.

Fredag gikk med til det samme prosjektet. Vi besøkte flere institusjoner som vi kommer til å ha en del å gjøre med i løpet av året. Vi hadde også en brainstorming med idéer til sammenkomsten vi skal arrangere i mai. Jeg skal jobbe litt med en test som skal fortelle hvor mye akkurat den som tar testen forurenser. Det finnes jo mange slike tester, men den må jo tilpasses den gruppa mennesker som vil møte opp på sammenkomsten vår.

På kvelden inviterte jeg volontørene til meg. Jeg var litt sein med å gi beskjed, så det var jo mange som hadde lagt andre planer. Men likevel var vi syv stykker, blant andre Coralie. Hun hadde tatt med seg kindersjokolade (en av mine favoritter), med julenisse på og greier og greier. Hun er så utrolig snill:)

Vi hadde det da koselig, men jeg var ganske sliten etter uka som hadde gått, så på slutten var jeg veldig trøtt!

Lørdag sov jeg lenge. Deilig! Tok turen inn til sentrum og shoppa litt. Jeg måtte ha ei hvit skjorte til korpsuniformen, pluss ei bukse som kan erstatte ei jeg har slitt ut. I tillegg ble det en bolero jeg skal bruke til julekjolen min, og en genser. Pluss noen dvd'er... Huff, det er ikke bra for kontoen min, dette her.

På kvelden så jeg "Mulholland Drive", en av filmene jeg kjøpte. Jeg gikk ganske tidlig i seng, fordi jeg måtte stå opp kl 08.00 på søndag. Da var det nemlig spilling med korpset som sto på plakaten; messe i "Notre Dame de Rosendaël" - vår frues kirke i Rosendaël, altså den delen av Dunkerque jeg bor i.

Det var selvfølgelig litt tungt å stå opp så tidlig en søndag, særlig når jeg kjente at jeg var litt uggen i kroppen med hoste. Men det gikk da greit. Det musikalske var på ingen måte på topp. Det skyldtes blant annet at det var noen som var med og spilte som aldri er på øvelsene. Jeg forstår ikke at de får lov til å kun være med på konsertene; det er jo veldig ødeleggende for de andre! De er tydeligvis ikke så seriøse i det korpset...

Uansett; en på teamet mitt som heter Xavier kom for å høre meg spille trompet. Haha, jeg fatter ikke at han gadd å stå opp tidlig en søndag morgen for å høre meg spille surt sammen med resten av korpset. Artig at han kom, i hvert fall!

Resten av dagen gikk med til gulv- og klesvask. Hurra.

Mandag hadde vi igjen "Formation Citoyenne". Tema for dagen var “sosiale institusjoner”. På formiddagen besøkte vi en assosiasjon, eller, bevegelse er kanskje et bedre ord, som heter EMMAUS, som jobber mot alle former for diskriminasjon. Her får vanskeligstilte mennesker jobbe og lønn nok til å klare seg. Der var noen som var psykisk utviklingshemma, innvandrere, og mennesker som har hatt problemer med alkohol og /eller narkotika. Å jobbe på denne måten gir livet deres mening, og jeg synes det er kjempeflott at det å gjøre nytte for seg gjør at de føler seg mer verdt i samfunnet. Arbeidet de gjør varierer, men der vi var var det blant annet en hall med brukte møbler, elektriske apparat, klær, kjøkkenutstyr, julepynt og mye annet rart. Det er de ”ansatte” som styrer dette, og tar seg av salget og bevertningen av kunder.

Ved ”midi” (klokka tolv), var det tid for lunsj, som alle andre dager. Lunsjen er bestandig kl tolv; det virker som et nøye innarbeidet ritual i den franske sjela. Uansett, arbeiderne ved EMMAUS lagde mat til oss, og etterpå var det kaker som vi hadde tatt med som dessert. Jeg tok med meg ei sjokoladekake, som faktisk ikke ble svidd i steikovnen min denne gangen. Jeg prøvde nemlig en annen funksjon, pluss at jeg hadde litt lavere temperatur enn det som var angitt på pakken (ja, jeg kjøpte en pose med ferdig røre... Ikke noen god husmor). Smakte ikke på den, fordi jeg prioriterte en av de andre kakene;)

Vertinnen vår for dagen var presidenten for EMMAUS i Dunkerque. På ettermiddagen dro vi med henne til en ”camp” for afghanske flyktninger. Jeg ante virkelig ikke hva jeg gikk til. Været var elendig; tror ikke det har vært så dårlig vær siden jeg kom hit. Ingen hadde passende klær eller sko for å være ute i det været, men da vi kom til de afghanske flyktningene ble alle våre bagateller av noen problemer glemt. Her bodde altså mellom 20 og 30 flyktninger – kun menn, med en drøm om å komme til England. Noen av dem hadde vært der i fire måneder, mens andre 10 dager. De bodde i telt og ”hytter” med vegger laget av soveposer og tepper. De hadde en liten ovn, men den ga ikke noe særlig med varme. Noen gikk i t-skjorter, noen gikk med sandaler, og dette i kraftig regnvær. Dette fikk meg virkelig til å tenke. Jeg hadde ikke trodd at dette kunne finne sted i Frankrike i 2009.

Vi var alle våte og fæle, men vi hadde jo alle et hjem med varme og tørre klær å komme til etterpå. Jeg ble nesten provosert da en av de andre sa ”jeg holder på å dø av kulde”... etter å ha møtt disse menneskene som BOR ute i kulda! Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for dem når vinteren setter inn... Det er jo ikke like kaldt som vinteren i Norge, men likevel, altfor kaldt til å bo ute.

Det er så synd at det er mennesker som lever slik. Det virker som at de ser på England som paradis, men jeg tviler vel egentlig på at det vil bli så mye bedre der... Men går ut fra at systemet for mottak av flyktninger er bedre der, siden det er dit alle ønsker å dra. Jeg snakka med en av dem, og da jeg sa jeg var fra Norge sa han ”yes, Norway is good”, men det er jo litt lenger unna. (For en gangs skyld forsto jeg mer enn de franske, da flyktningene snakket veldig lite fransk, men helt greit engelsk.)

Vertinnen fra EMMAUS sa gang på gang at det var synd at det var så forferdelig vær, men jeg synes det var bra, for da fikk vi se hvor ille de faktisk har det. Inntrykkene fra besøket vil nok sitte i lenge.

I dag, tirsdag, var andre dag med ”Formation Citoyenne”, og i dag var tema ”politiske institusjoner”. Oppmøte var ved Palais de Justice – tinghuset i Dunkerque. Her fikk vi være tilskuere under flere saker som ble tatt opp. Tror det var til sammen fem saker. En av dem var mer alvorlig enn de andre. De fleste involverte alkohol og voldelige handlinger. Litt spennende å se hvordan det er på ordentlig – jeg har aldri vært tilskuer under en rettsak i Norge – men det var vanskelig å få med seg alt, siden jeg for det første ikke forsto alt som ble sagt, og for det andre hørte jeg ikke hva de ”involverte” i saken som ble tatt opp sa, siden de sto med ryggen til. Advokatene hadde fjonge, svarte kjortler med rar pynt som hang på skuldra og nedover ryggen.

Ettermiddagen besøkte vi rådhuset i Dunkerque. Der fikk vi et innblikk i hva som er av muligheter for ungdommer fra Dunkerque. Vi fikk ikke vite så mye om hvordan det fungerer politisk, så det var vel ikke helt slik det skulle være.

I kveld inviterte Cyhème meg med på kafé sammen med kjæresten hennes og noen venner av dem. Ei av dem snakka veldig godt engelsk, så Cyhème ville gjerne at jeg skulle møte henne, sånn at jeg fikk prata litt engelsk. Hun er superomtenksom! Veldig koselig:)

Vel, det var alt for denne gang. Jeg skal prøve å legge igjen noen ord før jeg drar til Bretagne på søndag. Gleder meg!