Dager utenom det vanlige

... og ikke nødvendigvis bare på det positive plan. Men først:

Forrige uke: På prosjektet med de eldre var vi og den gruppa vi har fulgt mer eller mindre siden vi begynte, invitert til å markere mardi gras - fetetirsdag - på et slags hjem for psykisk utviklingshemmede i samme aldersgruppe. Invitasjonen sa at vi også måtte ha et lite kostyme, så dagen før inviterte vi "vår" gruppe (de er rundt åtte stykker) til å dekorere hatter som vi hadde lagd av papp i forveien. Det er jo alltid gøy når vi er sammen med dem, og disse to dagene var ikke noe unntak. Hattene ble riktig fine, så de tok seg godt ut da vi kom for å markere mardi gras.

Der fikk vi servert pannekaker og belgiske vafler. Passa med andre ord veldig godt til navnet på dagen...

Etter hvert ville noen av beboerne synge. Det var jo morsomt i starten, men de visste virkelig ikke når de hadde sunget nok! Det var spesielt én som var ivrig etter å være i "rampelyset", og han inviterte meg opp sammen med ham, begynte å danse, og etterpå sa han at vi var kjærester. Yes, endelig har jeg fått meg kjæreste i Frankrike!

På aids-prosjektet måtte vi legge speed dating-tabben bak oss, og fokusere på neste prosjekt. Siste helga i mars er det en nasjonal markering i kampen mot aids som heter "Sidaction" (sida er aids på fransk). Hva det blir til er ikke helt klart enda, men vi planlegger å organisere "søndagsjogging" hvor man betaler en liten slant for å jogge med den røde aids-sløyfa til inntekt for Sidaction på strandpromenaden.

Siste nytt fra miljøprosjektet er at denne bærekraftig utviklingsdagen skal være den 19. mai, men i litt mindre "format" enn først planlagt. Det var altså først meninga at vi skulle ha det den 12. mai, men det viste seg at det var et annet opplegg med nesten samme tematikk og målgruppe som oss samme dag, så da har vi flytta datoen. I tillegg skal vi delta på arrangementet den 12.

Forrige fredag var jeg på kino sammen med Paul. Vi så den norske filmen "De Usynlige". Selv om den ikke var spesielt munter likte jeg den veldig godt. Den var virkelig gripende, og man levde seg "automatisk" inn i filmen. Glad jeg fikk sett den!

Så var det blitt lørdag 20. februar, og det var klart for besøk fra pappa og Randi! De tok flyet fra Oslo kl åtte, så de var fremme i Dunkerque før to på ettermiddagen. Jeg møtte dem på togstasjonen, og fikk dem innlosjert i leiligheten. Det tok ikke lang tid før jeg så at leiligheten er i minste laget for tre personer, men det var jo ikke for mer enn seks dager:)

Jeg viste det fineste med Dunkerque først; stranda. Det var sol og klart vær også, så det ga forhåpentligvis et godt førsteinntrykk. Vi handla også inn mat til noen dager fremover. Da vi kom tilbake til meg var det vanskelig å lukke kjøleskapet... Må være første gang det har skjedd her!

På kvelden lagde de ordentlig god middag med kylling og masse grønnsaker. Herlig! Ble ganske tidlig kveld siden de var slitne etter reisen og ei kortere natt enn vanlig. Jeg ga dem senga mi, og så sov jeg på en luftmadrass som dem hadde tatt med.

Søndag gikk vi for å se etter en karnevalsparade som skulle være like i nærheten. Vi så ikke selve paraden, men mange karnevalskledde mennesker. Huff, jeg begynner å bli litt lei nå, må jeg innrømme. Men så fikk da pappa og Randi et lite innblikk i galskapen.

Vi gikk inn til sentrum, og endte opp med å spise lunsj på en litt penere restaurant. Pappa slo til med blåskjell, jeg spiste en forrett med røkt laks og salat, mens Randi tok sjansen på noe hun ikke visste hva var. Det hun fikk var noe friterte sardin-lignende greier som visstnok så mer spennende ut enn de smakte.

Mandag måtte jeg på jobb, så da var de for seg selv i Dunkerque-regnet.

På ettermiddagen ble ei på teamet mitt, Laurie, veldig irritert da en av guttene kom med en kommentar som ikke var så hyggelig. Det utløste tydeligvis mer enn litt irritasjon. Etter flere timer hvor hun hadde vært helt stille, forlot hun til slutt, etter å ha sagt at hun skulle dra til Perrine for å si at hun ville slutte i Unis-Cité. Dette var jo selvsagt ikke en hyggelig situasjon, men jeg trodde jo ikke at hun virkelig kom til å gjøre det.

Dagen etter, på tirsdag, hadde jeg tatt meg fri for å ha en hel dag sammen med pappa og Randi. Vi tok toget til Lille. Først var vi innom det som visstnok er Europas største bokhandel. De har mye annet i tillegg til bøker. Jeg kjøpte et par bøker på engelsk (jeg er klar over at jeg heller burde kjøpe bøker på fransk, men jeg vil ikke la engelsken min forfalle mens jeg lærer meg et annet språk) og ei plate.

Etter hvert gikk vi mot den koselige gamlebyen. Da vi begynte å bli sultne på lunsj satte vi oss ned på en restaurant med spesialiteter fra regionen. Vi så litt i gatene med "vanlige" butikker, før vi tok en kaffe på en veldig søt og koselig kafé hvor jeg har vært med Bouchra og Coralie. Heldigvis fant vi en sportsbutikk hvor pappa kjøpte bremseklosser til en av de ørten syklene, sånn at han også fikk shoppa litt i Lille!

På toget hjemover fikk jeg melding om at Laurie altså hadde slutta. Utrolig merkelig at hun plutselig ikke skal være med oss lenger. Trist når noen slutter, og særlig når det er pga dårlig miljø.

Onsdag og torsdag var satt av til rådgivning og hjelp i å finne ut av hva vi skal gjøre etter Unis-Cité. Grégory, han som er ansvarlig for programmet, hadde ordna det slik at jeg kunne dra til Lille for å være i avdelinga for internasjonale relasjoner på ett av universitetene. Det sa jeg selvsagt ja til, så jeg var i Lille onsdag og torsdag også.

Jeg trodde jeg skulle få se hvordan studiet internasjonale relasjoner var, men det viste seg å være kontoret som tar seg av utvekslingsstudenter, både studenter som reiser ut og utenlandske som kommer dit for å studere. Men det var veldig interessant, det også, og jeg lærte mer om de ulike utvekslingsprogrammene som eksisterer. Det var nyttig å få informasjon om ERASMUS-programmet, som jeg har tenkt å benytte meg av en gang i fremtida. Ellers fikk jeg et innblikk i hva de ellers holder på med, og hvordan utenlandske studenter blir tatt i mot. Jeg var blant annet med på mottaket av ei gruppe på nesten 30 kinesiske studenter.

Onsdag var pappa og Randi over grensa til Belgia, i byen Brugge. De var veldig fornøyde med å ha tatt turen dit! Dunkerque er jo ikke verdens navle, så da er det bra at det ikke er så langt til andre fine steder.

Torsdag, da jeg var kommet tilbake fra Lille, dro jeg, pappa og Randi på en restaurant som jeg har drømt lenge om å gå på. Den ligger veldig fint til "midt i" havnebassenget, og ser ganske dyr ut. Det var den forsåvidt også. Men maten var også helt fantastisk! Den sto absolutt til foventningene! :) Vi spiste alle tre-retters. Mye spennende. NAM! Gode og veldig mette (og ganske mange euro fattigere) dro vi tilbake til meg for å tilbringe den siste kvelden der.

Randi med forretten sin

Pappa med hovedretten han bestilte

Mmm, desserten min!

Fredag morgen spiste vi frokost sammen før jeg måtte dra. Det som sto på plakaten var "Action Régionale"; alle volontørene fra Unis-Cité skulle møtes og "slå et slag for solodariteten". Volontørene fra Lille, Lens og Valenciennes kom til Dunkerque. Vi var på en slags gård hvor det jobber rundt 25 stykker som har hatt mindre hell i livet (innvandrere, noen med en liten hjerneskade, noen med alkoholproblemer osv). Vi deltok i arbeidet de gjør hver dag. Jeg og gruppa jeg var på sorterte de ulike materialene i kleshengere; vi knakk av metallhanken, og gjorde plasten klar for resirkulering. Ganske smertefullt for nevene! Etterpå var vi i et stor hall hvor de selger brukte gjenstander, klær, bøker, sykler, ja, alt man egentlig kan tenke seg til. Vi hjalp til med å vaske og sortere kopper, glass, fat og andre krushunder som var kommet inn, før det skulle prises og settes i hyllene. Siste oppdrag var å "reparere" sykler; pumpe opp dekkene, smøre kjeder og bremser.

Vi hadde også besøk av tre politikere som sitter i "regionsrådet" for å diskutere saker som angår oss. Siden jeg er EVS'er ville Perrine og dem gjerne at jeg stilte et spørsmål som handlet om hvorvidt de ville arbeide for å få større bevegelser mellom land i Europa blant regionens unge. Det var selvfølgelig litt skummelt å snakke foran de 100 volontørene pluss alle de andre som var der, men det gikk da greit.

Dagen var vellykka, synes jeg. Gøy å møte andre volontører, men det er jo synd at det kun er her i Dunkerque at de har EVS'ere. Da jeg kom tilbake til leiligheten var det jo litt trist at den var tom, men pappa og Randi hadde vaska handduker og klær i tillegg til at de hadde handla før de dro, så det var jo en trøst! I tillegg er det jo bare én uke til Oda kommer, så jeg holder det nok ut!

I helga har jeg ikke gjort noe spesielt. Vaska, tatt noen joggeturer og bare slappa av. Ble ganske sliten av uka som gikk; mye fram og tilbake. Men det var utrolig koselig å ha besøk av pappa og Randi. Nå kan jeg knapt vente til Oda kommer på lørdag. Det skal bli så gøy! :)

I dag har det vært ganske dårlig vær, men været er tydeligvis verre andre steder i Frankrike. I Paris for eksempel, hvor pappa og Randi har vært i helga. De skulle ta et fly som gikk i to-tida i ettermiddag, men det ble innstilt på grunn av været, så de kommer seg nok ikke ut av landet før i morgen. Huff, jeg misunner dem ikke!

Det var alt for denne gang. Håper alt står bra til der du/dere er.

Beste hilsen Marie

Kino, karneval og jentetur til Lille

Bonjour,

Ny oppdatering fra livet i Dunkerque. Også denne gangen har det skjedd en god del siden sist!

I slutten av forrige uke, hvor vi er på dette miljø-prosjektet, ble det litt kræsj mellom flere av oss på gruppa og hun vi jobber med. Hun er ganske vanskelig å samarbeide med, da hun alltid må korrigere arbeidet vårt. Det kombinert med at hun aldri har tid til å være sammen med oss gjør jo situasjonen enda litt mer komplisert.

Hun begynte med å "rakke ned" på en powerpoint-presentasjon som jeg hadde lagd. Det var jo ikke hennes mål, men måten hun kom med kommentarene sine på, var ganske unødvendig. Det første hun sa var "ah, dette er ikke god fransk". Selvsagt er det ikke det; jeg er norsk! Jeg hadde ikke rukket å få noen av de andre til å hjelpe meg med språket enda, og presentasjonen var på ingen måte ferdig innholdsmessig heller, men jeg ville bare vise hva jeg holdt på med. Hun er ikke et pedagogisk vidunder, i hvert fall... Jeg var allerede litt sliten og lei, så da jeg fikk høre all kritikken ble jeg litt satt ut.

Etterpå var det Bouchra og Coralie som måtte hanskes med henne, da hun satte himmel og jord i bevegelse fordi de ikke ville følge nøyaktig hennes idé om prosjektet som de holdt på med. Det hele endte med at hun nærmest ropte "dere får gjøre som dere vil!" før hun smalt igjen døra og gikk.

Hurra, vi har det gøy på jobb!

Glad for at det var helg, dro jeg og Paul på kino. Vi så en iransk (!) film som på engelsk het: "Nobody Knows About the Persian Cats". Den handla om et par som prøver å finne folk til å starte et rockeband for så å dra til Europa for å spille konserter. Den var veldig annerledes, selvfølgelig, men jeg likte den ganske godt. Første gang jeg har sett film fra Iran! En morsom replikk var da den ene hovedpersonen sa at en av hans største ønsker var å dra til Island for å gå på konsert med Sigur Rós (en av mine favorittband). Enig der:)

Lørdag var det karneval, som hver lørdag i den to måneder lange karnevalsperioden, men nå var det min tur! Vi dro først til Paul (den franske), hvor jeg fikk låne utkledning og ble sminka. Ikke noe vakkert syn, akkurat!

Etter hvert gikk vi ut på en bar ved stranda. Der møtte vi noen fler, og hadde det kjempegøy med dansing, tull og tøys. Gøy å oppleve det berømte Dunkerque-karnevalet:)

Meg og Paul... Lookin' good!

Den andre Paul, Maxime og Xavier in the mood!

Søndagen ble tilbrakt på rolig vis, men måtte som vanlig vaske litt gulv og klær. I tillegg lagde jeg biscotti til Perrine som takk for anstrengelsene hennes for å få meg på et annet seminar. Da jeg ga dem til henne mandag morgen ble hun veldig overraska og glad:)

På prosjektet med de eldre, hadde vi fått invitasjon fra et slags gamlehjem til å feire "mardi gras" ("fetetirsdag") med karnevalvri den 16. sammen med dem, så denne uka forberedte vi hva vi kunne gjøre. Vi bestemte oss for å lage hatter som de kunne bruke i og med at de var meninga at vi skulle kle oss ut. Dermed lagde vi hatter av papp, som vi dekte med avispapir for å gjøre dem litt hardere. Mandag ettermiddag skal vi møte noen av de eldre, slik at de kan male og pynte hver sin hatt til den 16. Tror det blir artig!

Onsdag gikk vi i gang med de siste forberedelsene til speed-datinga. Det meste var under kontroll, bortsett fra det altfor lave tallet med påmeldte: 5. Hvordan skulle vi få det tallet til å øke kraftig til lørdag? Vi gjorde så godt vi kunne med å distribuere flere flyers og å henge opp mer plakater rundt omkring. Men responsen var heller lav, så det så ut til at speed-datinga vår hang i en tynn tråd.

Denne onsdagen ble det ikke jogging, da det snødde kraftig etter franske forhold.

Torsdag var vi tilbake hos pripne fru Esnol. Perrine kom også, sånn at vi alle kunne "snakke ut om forrige ukes hendelser". Hun var da hyggelig nok til at hun ba om unnskyldning til meg, og det var da greit. Men jeg vet ikke hvor mye forholdet mellom oss og henne ble forbedra med denne samtalen. Det ser alltid ut til å være et problem et eller annet sted. Vel, jeg prøver å holde meg litt distansert fra det. Noen av de andre på gruppa er veldig ivrige etter å finne problemer, så det gjør det jo ikke noe bedre, i grunn.

Etter jobb dro jeg til togstasjonen for å møte Toon fra Belgia, som skulle komme på besøk. Veldig trivelig å se ham igjen! Det er synd at det har tatt så lang tid før vi har fått til et møte, etter å ha bodd så nært hverandre i nesten fem måneder.

Jeg lagde havregrøt til ham, med gryn jeg tok med fra Norge i jula, siden jeg tenkte at det var lenge siden han hadde spist det til middag! Han hadde med seg en film med nettopp Sigur Rós som vi så på kvelden. Det var opptak fra konserter på Island, og masse flotte naturbilder. Fikk veldig lyst til å gjøre som han i den iranske filmen; å dra til Island for å se Sigur Rós!

Fredag morgen måtte jeg på jobb igjen, og Toon dro tilbake til Belgia. Får håpe det ikke blir like lenge til neste gang vi møtes.

Utpå dagen ble det avgjort at speed-datinga ble avlyst, da vi ikke hadde fått noen flere påmeldte. Utrolig synd, med tanke på alt arbeidet vi har lagt ned i forberedelsene. De påmeldte får pengene tilbake, og vi sitter igjen med masse gaver som vi skulle gi til deltakerne. Selv om alle ble skuffa bestemte Bouchra, Coralie og jeg oss for at vi ikke ville sitte på rumpa og furte; da dro vi heller til Lille!

Så etter å ha fått sovet litt lenger enn vanlig møttes vi på togstasjonen for å ta toget. Bouchra hadde med seg dattera si, Lilya, som enda ikke er fylt tre. Ei nydelig jente!

I løpet av dagen var vi på det store kjøpesenteret Euralille, spiste lunsj og drakk varm hvit (!) sjokolade på en utrolig likanes kafé, gikk og vasa litt i en bydel som heter Wazemmes, hvor det er mange forskjellige og artige innvandrerbutikker. I god tid skulle vi gå tilbake mot togstasjonen. Vi hadde fortsatt tid igjen til å gå i noen butikker. Det dumme var at ingen av oss var smarte nok til å kikke på klokka før det var to minutter igjen til toget skulle gå. Vi løp så fort vi kunne til togstasjonen, men da vi kom så vi toget vårt forlate stasjonen. Heldigvis var det flere tog senere, men vi måtte altså vente halvannen time ekstra. Selv om det hadde vært en lang dag for Lilya, var hun veldig tålmodig, og ikke gretten i det hele tatt.

Vi kom tilbake til Dunkerque halv ni, og jeg fikk skyss hjem. Veldig fornøyd med dagen, selv om den ikke ble helt som planlagt.

I dag, søndag, tok jeg først en lang joggetur, for å gjøre litt opp for at jeg ikke jogga på onsdag. Deilig med frisk sjøluft!

Etterpå vaska jeg hele leiligheten. På lørdag kommer jo pappa og Randi, og da må den jo være rein! Jeg tenkte det var greit å vaske i dag, sånn at jeg slipper å bruke natt til lørdag på å vaske. Gleder meg innmari til besøk:D

Greit å vite at ny uke betyr nye muligheter, så finner vi kanskje ut hva vi gjør videre med aids-prosjektet hvor vi ikke lyktes med speed-datinga. Og så skal vi nok spise oss gode og fete på mardi gras før fasten begynner på onsdag! Høhø!

Stor klem fra Marie:)

Latter og tårer

På tide med et nytt innlegg. Har skjedd mye siden sist!

Jeg begynner med starten av forrige uke. Mandag og tirsdag hadde vi "formation citoyenne" (en slags opplæring om ulike samfunnsstrukturer). Tema denne gangen var helse.

Vi begynte med å se dokumentarfilmen "Sicko" av Michael Moore, som tar for seg det amerikanske helsesystemet. Ganske "sick", for å si det sånn. Blir bare enda mer overrasket over hvorfor det fortsatt er så mange amerikanere som fordømmer Obamas helsereform. Men filmen hadde noen negative sider også. Den inneholdt sammenligninger med andre lands helsesystem, i land som Canada, Frankrike og Cuba. Inntrykket av disse landene var det stikk motsatte i forhold til det amerikanske; helt problemfritt og ingen problemer om man ikke har penger til å betale et sykehusopphold. Men, som de franske sa: helsesystemet i Frankrike er kanskje bedre enn i USA, men det er på ingen måte like rosenrødt som det ble vist på filmen. Tviler vel også for at helsesystemet på Cuba er til glede for alle landets innbyggere... Men hva vet vel egentlig jeg?

Samme dag var vi på et "helsesenter" for ungdommer. Her snakka vi om avhengighet, mest med tanke på narkotika. Cannabis og hasj ble mest diskutert, siden det er det som er mest aktuelt. Ganske rart å se hvor mange som faktisk holder på med det tullet. Jeg ble bare enda mer overbevist om å ikke rokke meg fra ståstedet mitt i forhold til temaet.

Tirsdag jobba vi i mindre grupper på tvers av de tre teamene. Jeg jobba med ernæring og livsstil. Det var ikke superinteressant. Ettermiddagen var vi på et annet senter for helse. Ble bare tørr prat, i grunn. Tror ikke det var så mange som var fornøyde med organiseringa av tirsdagens opplegg.

På kvelden var det tid for øving med symfoniorkesteret. Var litt smånervøs, såklart. Men jeg ble godt tatt i mot av dirigenten, og de fleste var veldig hjelpsomme. Jeg var den eneste trompeten som var på øvinga. Da jeg fikk notene fikk jeg litt panikk, siden mesteparten sto notert i en annen toneart, slik at jeg ble nødt til å transponere. Det er jeg ikke så veldig god til, og det var jo ekstra ille siden det var så lenge siden jeg sist transponerte noter. Men jeg håper og tror at dirigenten forsto vanskelighetene jeg hadde.

Det viste seg at det var tre-fire stykker som spiller i korpset mitt som også er i symfoniorkesteret. En av dem tilbød meg skyss hver tirsdag, siden han uansett passerte der hvor jeg bor på vei til øvinga. Veldig snilt!

Onsdag var vi på aids-prosjektet. Nå har vi lyktes i å finne et lokale hvor vi kan arrangere speed-datinga, så nå kunne vi endelig avansere i organiseringa, da problemet med å ikke finne noe lokale blokkerte fremgangen i planlegginga.

Dette var også pappas 54-årsdag. Hurra for papsen:)

Det ble fredag, og med fredagen fulgte et nytt bursdagsbarn: Paul. Han ble 23, og det måtte jo feires! Først dro vi på en koselig kafé/bar ved stranda. Når jeg kom dit, var Henrike, ei tysk jente vi møtte på seminaret i Bretagne, kommet. Paul hadde bedt henne til feiringa, og hun ble boende hos meg. Litt dumt at jeg ikke fikk noe klar beskjed om det på forhånd, men...

Uansett; vi hadde det veldig gøy! Etter ei stund dro vi til leiligheten hans. Greit for meg, så slapp jeg å gå så langt når jeg skulle legge meg! Min gave til Paul var brownies, noe de fleste ble glade for:) Kaka ble faktisk ikke så ille, selv om den ble litt brent i bunnen.

Lørdag spiste jeg og Henrike god frokost med ferskt brød fra bakeriet på hjørnet. Etterpå gikk vi ut i finværet og gikk langs stranda og inn til sentrum. Vi hadde det litt gøy med kameraet!

På kvelden fikk jeg tilbud om å være med ut, i utkledning. Karnevalsperioden her er nemlig godt i gang, og hver lørdag er det en et stort karnevalsball, men karnevalet blir markert overalt. En av de på det andre teamet sa vi kunne låne kosymer hos ham. Det var jo veldig snilt, men jeg orka ikke enda en ranglete kveld, så jeg ble inne med en kopp te og bok:)

Selv om jeg fortsatt hadde Henrike på besøk, tok jeg meg en joggetur på søndag. Jeg lot henne låne datamaskinen for å snakke på skype, siden hun ikke hadde internettilgang i leiligheten sin i Arras.

Etter at hun var kommet seg av gårde gjentok jeg søndagsritualet mitt: kosting og vasking av gulv, vasking av klær og øving. Godt å ha det unnagjort!

Mandag kveld satte jeg meg ned med mac'en for å sjekke mailen. I innboksen lå det en mail fra Perrine om at jeg og Paul skulle delta på EVS-seminar i Sommières (i sør-Frankrike) fra 22. til 26. februar. Det knøyt seg i magen da jeg skjønte at det kræsja med den uka pappa og Randi kommer. Perrine skreiv i mailen at hun skulle prøve å ringe for å høre om jeg kunne få plass på et annet seminar seinere, men hun kunne ikke love noenting, og seminaret var obligatorisk. Jeg ble helt i fra meg, og ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg så for meg at jeg fikk sett pappa og Randis fjes i halvannen dag, før jeg måtte dra til en helt annen kant av landet.

Jeg ringte pappa og tårene rant mens jeg kom med den dårlige nyheten. Han roa meg litt ned, men det var utrolig kjipt der og da.

Dagen etter, etter ei natt med dårlig søvn, gikk det litt bedre, og jeg greide å tenke positivt. Men på slutten av dagen ringte Perrine, og sa at hun hadde ringt, og at det ikke var mulig å bytte. Det var imidlertid et annet seminar i mars jeg kunne delta på hvis det skulle bli noen ledige plasser, men det var den samme uka som vi har ferie og jeg får besøk av Oda, så det var jo enda værre. Det neste seminaret var i mai, og det ble for seint, siden seminaret skal være ca midt i EVS-oppholdet. Jeg ble helt knust, og tok til tårene på telefonen. Perrine fikk nok vondt i seg, og før hun la på sa hun at hun skulle prøve så godt hun kunne å finne en løsning.

De andre på teamet mitt så meg selvfølgelig gråte, men de var veldig støttende, og kunne heller ikke forstå hvorfor jeg absolutt måtte på det seminaret når jeg fikk besøk av familie. Jeg var ikke så lett å trøste, for jeg så for meg alt gå i vasken. MEN. Så ringte Perrine igjen, og denne gangen med en god nyhet: hun hadde fått plass til meg på et seminar i april! Jeg ble overlykkelig og utrolig letta! Fra sorg til glede på kort tid:) Da skal jeg tilbake til Bretagne, antakeligvis samme by. Hadde jo vært gøy å komme til en ny plass denne gangen, men jeg foretrekker så absolutt denne løsninga fremfor det andre alternativet!

Da jeg kom hjem snakka jeg først med pappa og fortalte den gode nyheten. Mamma ringte også, siden hun hadde hørt om krisen som var oppstått i Dunkerque. Tror de begge ble ganske letta:)

På kvelden var jeg på ny øving med symfoniorkesteret. Dirigenten hadde ringt trompetistene som spiller i orkesteret om å komme for å støtte meg litt, men ingen av dem dukka opp. Likevel gikk det bedre enn forrige gang, og det vil nok bli greiere når jeg får sett ordentlig på notene.

Idag delte vi ut flyers og plakater for å promotere speed-datinga vår. Responsen var ikke overveldende. Med tanke på at den finner sted om halvannen uke, er jeg redd vi ikke får nok påmeldte i forhold til det vi har kalkulert med, men håper vi i hvert fall får nok til at det lar seg gjennomføre!

I lunsjpausen dro to av guttene til McDonalds for å overraske Bouchra med hennes favorittis - McFlurry - siden hun var så snill og hadde med pannekaker til oss i går. Hun ble overlykkelig, men det vi ikke visste var at de hadde kjøpt is til meg og Coralie også; til meg på grunn av gårdagens traumatiske hendelser og til Coralie som tok til tårene i dag da hun trodde hun hadde mista mobiltelefonen. For noen herlige folk!

Det var derfor veldig bra at det var onsdag, noe som betyr jogging etter arbeidstid, slik at vi fikk løpt av oss litt av alle kaloriene vi har tatt inn de siste dagene!

Puh, dette ble et langt innlegg. Ha ei fortsatt fin uke, alle sammen.

Hilsen Marie, som er overlykkelig over at alt ordner seg til slutt:)