Kontrastfylte dager

Hei!

Jeg føler at tida bare går fortere og fortere:

- Det virker som at det var i går jeg sist oppdaterte bloggen

- Det er under én uke til advent!

- Jeg har tre arbeidsuker igjen (altså, inkludert denne uka) - én uke i Bretagne

- Det er 26 dager til jeg kommer hjem! (Når jeg starta nedtellinga var det over 50 dager igjen, og det føles ikke som at det er så lenge siden, det heller)

Men det er jo et godt tegn at tida går fort, ikke sant? :)

Vel, jeg har ikke like mye interessant å fortelle som jeg hadde i forrige innlegg, men likevel har jeg en del på hjertet:

Onsdag i forrige uke var vi igjen i assosiasjonen ADIS (aids-prosjektet). Denne gangen var det heldigvis ikke like anstrengt som det var første gang vi var der.

Vi forberedte den internasjonale markeringa av kampen mot AIDS som er 1. desember. "Vi" lagde hukommelsespill (kanskje mer kjent som memory), og en quiz med AIDS som tema. Jeg følte meg egentlig litt ubrukelig, siden jeg ikke skal delta på markeringa, og fikk ikke til å bidra noe særlig.

Torsdag var vi på "miljøprosjektet". Vi besøkte denne leiligheten som skal være så supermiljøvennlig. Vi fikk omvisning, sammen med en annen gruppe, men det var umulig å få med seg den informasjonen som ble gitt, da det var for mange som skulle presse seg inn på de små rommene, i tillegg til at mange snakka seg imellom. Det var altså vanskelig å høre hva som ble sagt, og jeg greier enda ikke å stenge ute støykildene som forstyrrer det jeg egentlig skal lytte til når jeg skal prøve å forstå fransk. I tillegg handlet mye av omvisningen om hvordan man kan unngå ulykker i hjemmet, særlig med tanke på barn. Så det var jo egentlig ikke aktuelt for oss og vårt prosjekt.

Jeg hadde egentlig forventa meg at leiligheten skulle være litt mer spesiell, med spennende, alternative løsninger. Men jeg syntes ikke den var så spennende, og jeg ble egentlig ikke så mye klokere etter besøket i leiligheten.

Fredag gikk med til det samme prosjektet. Vi besøkte flere institusjoner som vi kommer til å ha en del å gjøre med i løpet av året. Vi hadde også en brainstorming med idéer til sammenkomsten vi skal arrangere i mai. Jeg skal jobbe litt med en test som skal fortelle hvor mye akkurat den som tar testen forurenser. Det finnes jo mange slike tester, men den må jo tilpasses den gruppa mennesker som vil møte opp på sammenkomsten vår.

På kvelden inviterte jeg volontørene til meg. Jeg var litt sein med å gi beskjed, så det var jo mange som hadde lagt andre planer. Men likevel var vi syv stykker, blant andre Coralie. Hun hadde tatt med seg kindersjokolade (en av mine favoritter), med julenisse på og greier og greier. Hun er så utrolig snill:)

Vi hadde det da koselig, men jeg var ganske sliten etter uka som hadde gått, så på slutten var jeg veldig trøtt!

Lørdag sov jeg lenge. Deilig! Tok turen inn til sentrum og shoppa litt. Jeg måtte ha ei hvit skjorte til korpsuniformen, pluss ei bukse som kan erstatte ei jeg har slitt ut. I tillegg ble det en bolero jeg skal bruke til julekjolen min, og en genser. Pluss noen dvd'er... Huff, det er ikke bra for kontoen min, dette her.

På kvelden så jeg "Mulholland Drive", en av filmene jeg kjøpte. Jeg gikk ganske tidlig i seng, fordi jeg måtte stå opp kl 08.00 på søndag. Da var det nemlig spilling med korpset som sto på plakaten; messe i "Notre Dame de Rosendaël" - vår frues kirke i Rosendaël, altså den delen av Dunkerque jeg bor i.

Det var selvfølgelig litt tungt å stå opp så tidlig en søndag, særlig når jeg kjente at jeg var litt uggen i kroppen med hoste. Men det gikk da greit. Det musikalske var på ingen måte på topp. Det skyldtes blant annet at det var noen som var med og spilte som aldri er på øvelsene. Jeg forstår ikke at de får lov til å kun være med på konsertene; det er jo veldig ødeleggende for de andre! De er tydeligvis ikke så seriøse i det korpset...

Uansett; en på teamet mitt som heter Xavier kom for å høre meg spille trompet. Haha, jeg fatter ikke at han gadd å stå opp tidlig en søndag morgen for å høre meg spille surt sammen med resten av korpset. Artig at han kom, i hvert fall!

Resten av dagen gikk med til gulv- og klesvask. Hurra.

Mandag hadde vi igjen "Formation Citoyenne". Tema for dagen var “sosiale institusjoner”. På formiddagen besøkte vi en assosiasjon, eller, bevegelse er kanskje et bedre ord, som heter EMMAUS, som jobber mot alle former for diskriminasjon. Her får vanskeligstilte mennesker jobbe og lønn nok til å klare seg. Der var noen som var psykisk utviklingshemma, innvandrere, og mennesker som har hatt problemer med alkohol og /eller narkotika. Å jobbe på denne måten gir livet deres mening, og jeg synes det er kjempeflott at det å gjøre nytte for seg gjør at de føler seg mer verdt i samfunnet. Arbeidet de gjør varierer, men der vi var var det blant annet en hall med brukte møbler, elektriske apparat, klær, kjøkkenutstyr, julepynt og mye annet rart. Det er de ”ansatte” som styrer dette, og tar seg av salget og bevertningen av kunder.

Ved ”midi” (klokka tolv), var det tid for lunsj, som alle andre dager. Lunsjen er bestandig kl tolv; det virker som et nøye innarbeidet ritual i den franske sjela. Uansett, arbeiderne ved EMMAUS lagde mat til oss, og etterpå var det kaker som vi hadde tatt med som dessert. Jeg tok med meg ei sjokoladekake, som faktisk ikke ble svidd i steikovnen min denne gangen. Jeg prøvde nemlig en annen funksjon, pluss at jeg hadde litt lavere temperatur enn det som var angitt på pakken (ja, jeg kjøpte en pose med ferdig røre... Ikke noen god husmor). Smakte ikke på den, fordi jeg prioriterte en av de andre kakene;)

Vertinnen vår for dagen var presidenten for EMMAUS i Dunkerque. På ettermiddagen dro vi med henne til en ”camp” for afghanske flyktninger. Jeg ante virkelig ikke hva jeg gikk til. Været var elendig; tror ikke det har vært så dårlig vær siden jeg kom hit. Ingen hadde passende klær eller sko for å være ute i det været, men da vi kom til de afghanske flyktningene ble alle våre bagateller av noen problemer glemt. Her bodde altså mellom 20 og 30 flyktninger – kun menn, med en drøm om å komme til England. Noen av dem hadde vært der i fire måneder, mens andre 10 dager. De bodde i telt og ”hytter” med vegger laget av soveposer og tepper. De hadde en liten ovn, men den ga ikke noe særlig med varme. Noen gikk i t-skjorter, noen gikk med sandaler, og dette i kraftig regnvær. Dette fikk meg virkelig til å tenke. Jeg hadde ikke trodd at dette kunne finne sted i Frankrike i 2009.

Vi var alle våte og fæle, men vi hadde jo alle et hjem med varme og tørre klær å komme til etterpå. Jeg ble nesten provosert da en av de andre sa ”jeg holder på å dø av kulde”... etter å ha møtt disse menneskene som BOR ute i kulda! Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for dem når vinteren setter inn... Det er jo ikke like kaldt som vinteren i Norge, men likevel, altfor kaldt til å bo ute.

Det er så synd at det er mennesker som lever slik. Det virker som at de ser på England som paradis, men jeg tviler vel egentlig på at det vil bli så mye bedre der... Men går ut fra at systemet for mottak av flyktninger er bedre der, siden det er dit alle ønsker å dra. Jeg snakka med en av dem, og da jeg sa jeg var fra Norge sa han ”yes, Norway is good”, men det er jo litt lenger unna. (For en gangs skyld forsto jeg mer enn de franske, da flyktningene snakket veldig lite fransk, men helt greit engelsk.)

Vertinnen fra EMMAUS sa gang på gang at det var synd at det var så forferdelig vær, men jeg synes det var bra, for da fikk vi se hvor ille de faktisk har det. Inntrykkene fra besøket vil nok sitte i lenge.

I dag, tirsdag, var andre dag med ”Formation Citoyenne”, og i dag var tema ”politiske institusjoner”. Oppmøte var ved Palais de Justice – tinghuset i Dunkerque. Her fikk vi være tilskuere under flere saker som ble tatt opp. Tror det var til sammen fem saker. En av dem var mer alvorlig enn de andre. De fleste involverte alkohol og voldelige handlinger. Litt spennende å se hvordan det er på ordentlig – jeg har aldri vært tilskuer under en rettsak i Norge – men det var vanskelig å få med seg alt, siden jeg for det første ikke forsto alt som ble sagt, og for det andre hørte jeg ikke hva de ”involverte” i saken som ble tatt opp sa, siden de sto med ryggen til. Advokatene hadde fjonge, svarte kjortler med rar pynt som hang på skuldra og nedover ryggen.

Ettermiddagen besøkte vi rådhuset i Dunkerque. Der fikk vi et innblikk i hva som er av muligheter for ungdommer fra Dunkerque. Vi fikk ikke vite så mye om hvordan det fungerer politisk, så det var vel ikke helt slik det skulle være.

I kveld inviterte Cyhème meg med på kafé sammen med kjæresten hennes og noen venner av dem. Ei av dem snakka veldig godt engelsk, så Cyhème ville gjerne at jeg skulle møte henne, sånn at jeg fikk prata litt engelsk. Hun er superomtenksom! Veldig koselig:)

Vel, det var alt for denne gang. Jeg skal prøve å legge igjen noen ord før jeg drar til Bretagne på søndag. Gleder meg!

Paris, je t'aime!

Kjære alle som leser dette innlegget

Nå er vi allerede passert midten av november, og jeg har begynt å telle dager til jeg drar hjem til jul (det betyr ikke at jeg har det ille, altså; jeg bare gleder meg veldig til å komme hjem og se alle sammen igjen). Tida har gått veldig fort!
Siden sist har jeg gjort ganske mye! Begynner med torsdag i forrige uke: Da var vi på det tredje prosjektet vi skal jobbe med de neste syv månedene; et prosjekt som heter (direkte oversatt) ”Økologi og økonomi”. Det handler altså om miljø og bærekraftig utvikling. Torsdag og fredag gikk i hovedsak ut på å diskutere hva hver enkelt kan gjøre for å redusere eget energiforbruk og utslipp. Senere skal vi bruke denne kunnskapen for å informere andre om dette temaet, og å oppfordre dem til å leve mer miljøvennlig og energibesparende.
Dette prosjektet finner sted utenfor Dunkerques bygrenser, i en by som heter Grande Synthe. Der er det en leilighet som er oppretta for å vise hvordan man kan leve mer miljøvennlig. Vi har ikke vært der enda, så jeg vet ikke nøyaktig hva som er gjort for å demonstrere dette. I alle fall; det er i hovedsak i denne leiligheten vi skal informere andre, og det skal skje i slutten av mai. Vi skal organisere en slags sammenkomst for å oppfordre de oppmøtte til å gå for mer miljøvennlige løsninger i hjemmene sine; rett og slett vise hvordan det kan gjøres. Nøyaktig hva vi skal gjøre skal vi finne ut av i løpet av året☺ Et veldig spennende prosjekt, og hun som er vår ”partner” på dette prosjektet er kjempehyggelig!
På torsdag, da vi var så vidt kommet i gang, gikk ei av jentene på teamet mitt, Coralie, i gulvet. Hun segna plutselig om. Hun begynte nærmest å hyperventilere, og det kunne se ut som hun anstrengte hver eneste muskel i kroppen. Baptiste ringte til ambulansen, og i mellomtiden gjaldt det å roe henne ned. Det var ikke noe gøy, og jeg tror alle ble veldig redde. Hun knep igjen nevene så hardt at hun hadde dype merker i håndflatene etter neglene. Hun ble etter hvert roligere, og når ambulansepersonellet kom, var hun noenlunde seg selv. Men de tok henne med sånn at en lege fikk undersøkt henne. Jeg vet ikke riktig hva som forårsaka dette anfallet, men hun hadde visstnok hatt noe lignende for noen år siden. Skummelt, men det går bra med henne nå.

Fredag kveld satte jeg meg på toget til Paris. Turen ble ganske lang siden jeg måtte bytte tog i en annen by, og vente der en stund. Men jeg kom fram til Paris Nord ca kl ti på kvelden, og så var det bare å gå løs på turen til Médan, der Saara-Leena bor, utenfor Paris. Jeg hadde fått beskrivelse av hvordan jeg skulle komme meg dit, og jeg grua meg litt til å finne fram, siden jeg måtte ta to ulike linjer med metroen før jeg skulle finne det rette toget som gikk til den rette togstasjonen.
Men det gikk overraskende bra; jeg hadde siden sist glemt hvor oversiktlig metrosystemet er i Paris. Det ble litt venting før toget til Médan gikk, så jeg var vel ikke helt framme før midnatt. Saara-Leena kom og henta meg på togstasjonen. Hun bodde i et meget koselig strøk; vanskelig å forestille seg at det var like utenfor Paris, det var mer et småbypreg over området, synes jeg. Seinen rant like ved.
Det var veldig gøy å se henne igjen, og vi hadde naturligvis masse prating å ta igjen!
Dagen etter fikk jeg møtt de tre guttene hun passer, mens foreldrene var bortreiste. Jeg hadde kjøpt litt belgisk sjokolade til familien, noe guttene ble veldig glade for!
Etter at Saara-Leena hadde levert dem hos en nabo som skulle passe dem resten av helga, tok vi toget inn til Paris. Vi bestemte oss for å begynne på Montmartre, med reisehåndboka mi som veileder.

"Chez Marie" - hos Marie

Vi var innom på en kjempekoselig bokhandel, hvor jeg ikke greide å motstå fristelsen til å kjøpe noen kort, før vi valsa forbi Sacré Coeur, og videre mot ”Place du Tertre”, som er blitt et godt brukt motiv på bilder fra Montmartre. Her er min versjon av klisjéen:

Etter hvert meldte kaffetørsten og søtsuget seg, så vi måtte sette oss ned på et crêperie for å få tilfredsstilt disse behovene. Det ble en kaffekopp sammen med en crêpe med kastanjesyltetøy - nydelig!

Etterpå traska vi nedover så vi fikk sett Moulin Rouge - selvfølgelig:)

Metroen tok oss til la Cathédrale Notre Dame. Var der sist gang jeg var i Paris, men den er jo utvilsomt litt av et skue! Katedralen ligger på en øy i Seinen, og der er flere øyer. Vi gikk rundt i de koselige gatene på noen av disse øyene.

Det var her vi hadde en smaksopplevelse jeg sent vil glemme: varm sjokolade med en smak av krydder. Det må være den beste kakaoen jeg noen gang har smakt!

Tida gikk fort, og klokka begynte å bli kveld, men vi tok en siste stopp innom Galerie Lafayette, som er et stort varehus med designerklær, kosmetikk, undertøy osv. Det var ikke det vi kom for å se på, men juledekorasjonene! I midten av den overdådige bygninga var det et svært juletre som strakte seg helt til taket:

Man kan ikke klage på mangel av dekorasjon på utsiden heller:

Vi så også operaen; en gang skal jeg få med meg en forestilling der!

Kvelden tilbrakte vi i "hjemme" hos Saara-Leena, sammen med tre finske jenter som også er au pair i samme område. Lenge leve Finland og det finske språk, sier jeg bare! Hehe. Vel, de snakka naturligvis finsk med hverandre, så jeg hadde litt problemer med å følge samtalen... Men det var veldig god mat! Jeg smakte på noe som jeg tror på norsk heter "karelske piroger", og det var veldig godt:)

Søndag tok vi igjen toget inn til Paris. Vi kom oss faktisk avgårde allerede litt over elleve. Vi ville jo få litt ut av dagen!

Første stopp var Père Lachaise, en kirkegård hvor mange kjente personligheter hviler. Victor Hugo, Molière, Edith Piaf, Rossini, Chopin, Marcel Proust, for å nevne noen, men den grava jeg kanskje hadde mest lyst til å besøke, var grava til Jim Morrison.

Da vi kom til kirkegården så vi at det ble solgt kart ved inngangen, men det kunne da umulig være så vanskelig å finne fram der inne? Vel, det var det, så vi angra på at vi ikke kjøpte kart. Siden vi ikke kunne bruke hele dagen på å traske rundt på den enorme kirkegården, ble det til at de eneste "kjente" gravene vi fant var Chopins og Jim Morrisons. Til gjengjeld var det kanskje de to viktigste:)

Ifølge reisehåndboka mi skulle det være en spennende veskebutikk i Latinerkvarteret. Vi dro til adressen hvor butikken skulle finne sted, men den eksisterte ikke. Vel, turen dit var ikke bortkasta av den grunn. Også her var det utrolig mange koselige gater, rett og slett til å bli forelska i. Vi satte oss ned på en fortausrestaurant og spiste lunsj (ute!).

Derfra dro vi til Place de la Concorde, før vi gikk til Champs-Élysées. Der var folk i full sving med å sette opp hvite, små hus, hvor det under julestria skal være boder. Hadde vært fint å sett dem når de var åpne! Julelysene var festa i trærne på Champs-Élysées, men enda ikke tent.

Vi dro til Virgin Megastore, og den var virkelig mega! Den samme butikken, under samme navn, er også i Dunkerque, men den er mini i forhold til denne versjonen! Jeg gikk ut derfra med fem nye cd-plater:)

Det siste vi gjorde før vi måtte begynne å tenke på å dra til togstasjonen var å spise deilig is på en benk på Champs-Élysées, med Triumfbuen i sidesynet.

Toget mitt gikk vel rundt sju, og jeg var i Dunkerque ca kl ni. Hjemturen gikk raskere fordi det var TGV hele veien, uten bytting av tog. Kom til leiligheten, ganske så sliten, men ble så glad da jeg åpna postkassa, hvor det lå en pakke fra mamma. Et nytt, hvitt skjerf som jeg skal "tulle rundt meg når vind fra den engelske kanal pisker rundt ørene i Dunkerque", som hun så fint ordla seg i brevet hun la ved. Da var det under en uke siden jeg hadde fått DetNye, "Orkesterforum" og reiseforsikringsbevis i posten fra min kjære mamma. Hun er så snill!

Mandag var jeg uutholdelig trøtt nesten hele dagen. Var på ekstraøvelse med korpset på kvelden, siden vi skal spille på messe på søndag (de sa forresten ingenting om mitt fravær den 11. nov), men før det måtte jeg styrte i meg en kopp kaffe for å holde meg våken:P

Dagen i dag har vært bedre. Vi var på prosjektet som heter "Papillon Blanc", hvor vi fortsatte å forberede møtet med de personene vi skal jobbe med i løpet av året. Jeg hadde også en samtale med en av de som jobber i Unis-Cité, Grégory. Som en del av det å være volontør i UC, får vi veiledning om hva vi vil gjøre etterpå. Jeg hadde på forhånd fylt ut et skjema med hvor vi skulle skrive om eventuelle tidligere jobber, utdanning, prosjektene vi holder på med nå, og hva vi vil gjøre etterpå. Jeg skrev at jeg skal studere utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo. Som forberedelse til det, foreslo han å gi meg ulike magasiner og aviser med relevante tema, for at jeg så skulle presentere en eller flere saker for ham. En veldig god idé, synes jeg, og jeg ble så glad for at jeg skulle få hjelp til det! Jeg skal også få hjelp til å skrive CV på fransk og engelsk (han er nemlig den eneste som snakker godt engelsk), siden det er greit å ha den på flere språk til senere.

Han skal også gi meg litt eldre moteblad sånn at jeg kan pugge fransk med ganske enkelt stoff (ikke som han selv har lest, altså, men som ei venninne av han hadde). For noen flotte mennesker:D

Unis-Cité i Dunkerque har fått en blogg opp og gå. Den er selvfølgelig på fransk, men der er noen bilder fra det vi har gjort til nå, som kanskje er interessante å se. Trykk på "suivante", eller rett og slett "2" etter å ha sett på bildene på sida som kommer opp, så er det flere bilder der. Her er nettadressen:

http://ucdunkerque.over-blog.com/

Unis-Cité eksisterer altså over hele Frankrike, og for en presentasjon av assosiasjonen (på engelsk), kopier denne adressen inn i adressefeltet: http://uniscite.fr/welcome.php

Dette innlegget ble ganske langt, men har jo også opplevd mye siden sist! À la prochaine:)

Klemte fingre og fransk temperament

Hei alle sammen,

Forrige uke var jeg og resten av teamet mitt på to av de tre prosjektene som vi skal jobbe med resten av året.

Jeg skrev vel i forrige innlegg om ”Papillon Blanc” – prosjektet med de eldre handikappede. Det viser seg at de ikke er SÅ gamle; tror den eldste er 66 år. Men man blir regna for å være ”eldre” når man har et handikap, enten det er fysisk eller mentalt. Vi har enda ikke møtt noen av dem. Vi forbereder et møte med dem den 30. november. Da inviterer vi dem til en liten sammenkomst med noen aktiviteter med mål å bli bedre kjent med dem. Det er jo derfor litt dumt at jeg ikke er tilstede, siden jeg er i Bretagne da, men får nok tatt det igjen ganske fort.

Det andre prosjektet vi var på var hos en assosiasjon som heter ADIS. De jobber med mennesker som på en eller annen måte er berørt av AIDS eller andre seksuelt overførbare sykdommer. Aids er ”sida” på fransk, så navnet på assosiasjonen er ganske enkelt å huske! Det er forresten litt merkelig hvordan alle forkortelser blir omstokka på fransk. I tillegg til ”sida” er HIV VIH på fransk. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var HIV de snakka om. ADIS informerer også om temaet, og det er vel der vår tilstedeværelse kommer mest til sin rett. 1. desember er det den internasjonale dagen for kampen mot aids. Da skal vi deles i to; den ene gruppa drar til Calais for å ha en stand på en videregående skole, slik jeg forsto det, mens den andre gruppa blir værende i Dunkerque for å informere studentene på det ene universitetet i byen. Det er OGSÅ mens jeg er i Bretagne... Men for all del, jeg foretrekker Bretagne:)

Vel, vi fikk ikke et veldig godt første inntrykk av våre samarbeidspartnere i ADIS. Sjefen var ei dame som likte å vise at hun visste best, og da hun presenterte reglementet var det som om vi hadde brutt alle reglene allerede. Inntrykket av henne ble ikke akkurat bedre da Bouchra, hun som er muslim og bruker skjerf, tørkle, hijab, eller hva jeg skal kalle det, for å dekke til håret, ikke fikk lov til å vise at hun var muslim når vi offentlig representerer ADIS. Grunnen var at hun ikke måtte sjokkere folk med å vise at hun var muslim. Det hele ble veldig selvmotsigende når hun gang på gang snakka om toleranse, respekt og åpenhet, uansett legning, religion, nasjonalitet osv i assosiasjonen. Håper det løser seg etter hvert! Ellers var det interessant; ei anna som jobba der presenterte hva aids egentlig er. Blant annet hvilke symptomer som oppstår, og hvordan viruset angriper kroppen. Ganske vanskelig å forstå det franske aids-fagspråket, så jeg måtte sette meg ned og lese litt om aids på norsk da jeg kom hjem på kvelden.

Torsdag og fredag var vi igjen i Zuydcoote, på det ”sensitive naturområdet” for å gjøre litt nytte for oss der. Begge dagene gikk med til å rake og rydde ei slette for løst gress og greiner, nesten det samme som vi gjorde en gang tidligere.

Det var jo ikke veldig spennende, men det var fint med litt praktisk arbeid etter tre dager med tung info om prosjektene.

VI måtte kjøre et lite stykke med bil for å komme dit vi skulle arbeide, og i bildøra presterte jeg å klemme fingrene til en av gutta. Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet, selv om det gikk bra. Senere på dagen fikk han migrene og måtte dra hjem... Bra jobba, Marie.

På torsdag ringte jeg han nordmannen som bor i Dunkerque. Var litt usikker på hvordan jeg skulle presentere meg; jeg hadde jo ingen garanti for at han som ga meg nummeret hans hadde nevnt meg for ham. Men det gikk da greit, og han stilte masse spørsmål om hva jeg gjorde her, og om hvor jeg kom fra. Han kjente godt til Vesterålen. Selv var han fra Flekkefjord, hvis jeg ikke husker helt feil. Han har visst bodd her sammen med kona i 47 år, og har jobba innen skipsindustri, men har også vært norsk konsul i regionen. Han var visstnok ganske opptatt for tida, han var i utlandet for øyeblikket (noe som gjorde at telefonkortet mitt ble tømt), men skulle ta kontakt når ting roa seg. Vi får se, da, om jeg får noen eldre norske venner her nede! Hehe.

Fredag kveld gikk jeg ut sammen med de andre volontørene, for å feire ”første lønning”, selv om det kun gjelder for de franske. Paul og jeg fikk jo penger i begynnelsen av oktober også. De franske volontørene får 600 € i måneden, så de har litt mer å leve for enn Paul og meg. Det er jo kjempeflott for de som fortsatt bor hjemme, men for de som har ei husleie å betale er det jo ikke all verden. Det er forresten ganske uvant at ungdommene her bor såpass lenge sammen med foreldrene. De fleste bor fortsatt hjemme, tror den eldste som bor hjemme er 24 år. Men grunnen til det er vel at det er mye vanskeligere for ungdommer å få jobb. I tillegg er det jo dyrt å studere, og siden man ikke har noen lånekasse blir det jo veldig dyrt å skulle betale for bolig i tillegg til studiene.

Ellers gikk helga med til innhenting etter den lange uka i forveien. Godt å slappe av! Jeg var blant annet innom på det kjøpesenteret hvor bildene vi tok under festivalen henger utstilt. Ett eller to av bildene var tatt av meg. Litt gøy. Jeg tror de blir hengende der i ett år, til bildene fra neste års festival erstatter dem. Kjøpte meg også noen sorte ”vintersko”. De er litt penere enn adidas-skoene mine, så har jeg noe å bruke når jeg skal pynte meg litt:)

Mandag og tirsdag var vi altså på prosjektet med de handikappede. Mens mandagen besto av endel ukonstruktiv aktivitet i form av latter, var tirsdag det stikk motsatte; jeg fikk et aldri så lite innblikk i franskmenns temperament. Det hele var ganske dumt, fordi noen begynte å krangle, mest fordi de mistolka hverandre, og etterpå skulle problemløserne gjøre det bedre ved å gi tilsnakk til de som hadde ”tatt feil” i krangelen. Jeg holdt på å bli gal, for det var jo ingenting som hjalp, og det var ekstra unødvendig av de andre å blande seg. Det var jo ikke stort jeg kunne gjøre, annet enn å vente til stormen hadde stilna og tårene var tørka.Etterpå sa en av guttene til meg ”velkommen til Frankrike”. Jo, takk. Det er kjekt med slike situasjoner.

Jeg ble helt surrete i hodet av alt styret, og var ganske kjørt da jeg kom hjem. Planen var egentlig å øve på 11. november-marsjering (11. november er fridag i Frankrike for å markere våpenhvilen etter 1. verdenskrig) med korpset, men jeg rakk ikke det pga bussen som brukte nesten 45 min. Veldig lite gunstig, siden jeg ikke fikk gitt beskjed til noen om at jeg ikke kunne delta likevel. Mitt fravær medførte at jeg gikk glipp av nødvendig informasjon om oppmøtested, i tillegg til at jeg mangla noter. Fikk ikke tak i noen i korpset heller.

På kvelden var jeg en liten tur hos Paul (den franske). Han hadde invitert noen av volontørene til en liten sammenkomst, men jeg orka ikke være der så lenge. Da jeg sa jeg skulle gå, fikk jeg ikke lov til å gå alene. De er så omtenksomme! Så ei som heter Cyhème og kjæresten hennes, som bor ikke så veldig langt unna meg, fulgte meg helt hjem. Utrolig snilt av dem! Skulle vært flere mennesker som dem her på jorda:)

Vel, ganske usikker på hva jeg skulle gjøre i forhold til korpset, satte jeg da klokka på ringing for å stå opp og møte til marsjering, men da jeg våkna av alarmen, ville ikke kroppen lystre. Jeg var altfor trøtt, og følte meg litt uggen i kroppen. Når jeg heller strengt tatt ikke visste hvor jeg skulle møte, la jeg meg under dyna igjen. Jeg vet det er slapt av meg, og fikk litt dårlig samvittighet, men har ikke inntrykk av at de spiller så innmari stor rolle om jeg er der eller ikke. Så jeg fikk ikke mintes de falne etter 1. verdenskrig...

Men det gjorde godt å sove lenger enn vanlig, og jeg har fått gjort litt nødvendige gjøremål som ellers er litt vanskelige å få pressa inn i timeplanen.

Ellers drar jeg til Paris på fredag, så det gleder jeg meg veldig til! Skal bli kjempegøy å se Saara-Leena igjen etter to år!

Nå kan jeg informere om at jeg har endra noen innstillinger for kommentarer på bloggen (visste ikke at det var noe jeg kunne endre på...), så nå trenger man ikke ha en konto for å legge igjen beskjeder. Men husk å skrive hvem det er fra! :)

Festival!

Så, da var det tid for en ny oppdatering!

Mandag, tirsdag og onsdag hadde jeg altså fri. Det var veldig godt med noen fridager! Fikk tatt noen joggeturer, noe det blir lite tid til med den vanlige timeplanen, og vaska litt klær og gulv. Stekeovnen gikk jeg også løs på! Jeg kan ikke påstå at den ble så god som ny, men så god som brukbar! Og det er veldig fint, synes jeg. Derfor gikk jeg til innkjøp av bakepulver og melis, sånn at jeg kan bake kake:) Må nok invitere noen på besøk, sånn at jeg ikke spiser opp hele kaka selv...

Gikk også til innkjøp av litt dekorasjon til leiligheten. Jeg lette i utgangspunktet etter en plakat. Bilder med ramme har jeg gitt opp, da det ikke er en eneste spiker å oppdrive på veggene, bare stygge spikerhull. I stedet fant jeg klistremerker man skulle ha på veggen. Jeg endte opp med sommerfugler; koselig med litt farger på veggene.

Jeg la like gjerne ved noen bilder fra leiligheten. Er ikke så aller verst her nå:)

Onsdag tok jeg like gjerne turen over grensa til Belgia. Bussen jeg bruker å ta har endestasjon i den belgiske "byen" Adinkerke, så jeg tenkte "hvorfor ikke dra dit?". Men da jeg kom visste jeg ikke riktig hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var liksom bare vanlige hus overalt, så jeg gikk nå bare en retning for å se hvor jeg endte opp. Fant noen butikker, men det var bare butikker med billig tobakk og alkohol. Jeg skjønte straks at jeg var kommet til noe som tilsvarer Svinesund og Abisko. HJELP, jeg var på harrytur sammen med alle britene som hadde tatt turen over kanalen for å legge opp et aldri så lite lager av sprit, tobakk, øl og sjokolade. Og det var det eneste man kunne finne i Adinkerke! Jeg prøvde å finne et vanlig supermarked, men det var umulig. Jeg kjøpte da litt belgisk sjokolade, når jeg først var der, men hele turen var en skuffelse, så jeg dro tilbake tidligere enn planlagt. Det var oppriktig godt å komme over grensa igjen, og å høre mennesker snakke fransk igjen!

Torsdag ble det til at vi hadde fri på dagtid. På kvelden møttes vi for å overvære en danseforestilling. Vi fikk et speilreflekskamera i hendene; værsågod, knips i vei. Vi prøvde så godt vi kunne, og det ble da noen bra bilder.

Fredag starta vi arbeidet med det som kanskje var høydepunktet for hele festivalen; "Tout en live", som var to dager med konserter lørdag og søndag. Fredag gikk derfor med til å rigge opp scene, barer og alt annet som måtte være i boks. Det var ikke veldig spennende å klippe opp ørten lapper som skulle brukes til de 500 kleshengerne i garderoben, men slik er det nå av og til.

På kvelden var vi i et slags slott som nå er en kulturskole. For anledningen var det gjort om til et "skremselsslott", hvor man ble guida rundt i slottet i små grupper. Mange rare folk og dyr; ei dame som serverte øyne og fingre (mm, nam) og en dansende gorilla, for å nevne noen. Ganske gøy, men det var ikke noe poeng med det hele, så det var litt sånn: "ok, så nå er vi ferdige, altså? Greit".

Lørdag morgen var vi igjen i konsertsalen til "Tout en live". Det var fortsatt endel som gjensto av småting som måtte gjøres, så vi hjalp til med det. På ettermiddagen begynte vi ikke før 15.30, men etterpå var det full trøkk fram til midnatt. Etterhvert som dørene ble åpna måtte jeg stå i garderoben for å ta i mot publikums fotoapparat, da det ikke var lov å ta med inn i konsertsalen. Hele kvelden hadde jeg gleden av å ta i mot hele to kameraer, så jeg følte virkelig at jeg bidro. Når det er sagt fikk jeg en pause, så jeg fikk sett litt av bandene. Det jeg hørte var kjempekult!

Søndag kl 11 var jeg i Dunkerques skatepark sammen med en som heter Xavier for å ta bilder. Jeg fatter ikke at det går an å gjøre så mange krumspring på skateboard! Imponerende å se på.

Kl to begynte vi med Tout en live igjen. Da var det fullt kjør fram til midnatt igjen. Konsertene starta tidligere enn på lørdag. Jeg og Bouchra var fotografer for kvelden, så i tillegg til å ta bilder fra konsertene, var vi innom skateparken igjen (skjønner ikke hvorfor vi måtte dra dit to ganger), og etterpå på en danseoppvisning med dans fra hele verden. En god idé, men opplegget var helt tragisk. Det var lydproblemer fra start til slutt, og konfransieren var elendig. Noen av danserne var kjempedyktige, mens andre var ganske langt fra klare for å vise seg fram på en oppvisning. Og så varte det altfor lenge! Da det hadde gått nesten tre timer (!) dro vi, og da var det enda ikke ferdig.

Det var derimot alle konsertene, så når vi kom til konsertlokalet, var nedrigginga godt i gang. Den lykkelige beskjeden om at vi kunne gå når klokka var 22.45 i stedet for 00.00, ble tatt meget godt i mot! Da ble det ikke så kort natt som jeg hadde frykta:)

Likevel var det tungt å stå opp i dag morges. Jeg dro for å velge ut bilder som skal utstilles på et slags kjøpesenter i Dunkerque. Bildene måtte også redigeres. Blir gøy å se bildene våre utstilt!

Det var to andre fotografer der som hadde bilder fra fotografen. Da det kom fram at jeg var norsk, ble de ganske interesserte. Han ene ba meg gi han mailadresse og navn på hjembyen min, for han hadde planer om å kjøre gjennom Norge og Finland. Han andre hadde en norsk venn her i Dunkerque, noe jeg naturlig nok var ganske overraska over. Jippi, jeg er ikke den eneste nordmannen her! Han ga meg nummeret og adressen hans, og det viste seg at han bor like i nærheten av leiligheten min. Artig! Skal kontakte ham, så får vi se. Kanskje han og kona inviterer meg på norsk middag? Hehe:) Hadde uansett vært gøy å få kontakt med andre norske her!

På ettermiddagen var hele gruppa for første gang der hvor det ene av de tre prosjektene skal finne sted. Det heter "le papillon blanc" ("den hvite sommerfuglen"), og det er der vi skal jobbe med eldre utviklingshemmede. Mye informasjon på en gang, men tror det vil bli interessant, og ikke minst utfordrende.

Da jeg gikk av bussen halv sju var jeg fryktelig sliten. Ser virkelig fram til helg nå!

Ellers har jeg fått vite at jeg skal til Bretagne i slutten av måneden! Skal på seminar for europeiske volontører i Frankrike. Blir veldig gøy å møte andre volontører, og høre om deres erfaringer så langt. Skal være der nesten en uke; fra 29. november til 5. desember.

Skal også kanskje til Paris for å besøke ei fra Finland som jeg ble kjent med da jeg var på språkreise i 2007. Hun er au pair i en av Paris forsteder, og har sagt at hun får ha besøk av venninner i helgene. Det som gjenstår nå er å få bekreftelse fra vertsfamilien hennes at det er greit at jeg kommer. Håper det går i orden!

Det er godt å ha mye å glede seg til fremover. Det gjør også at tida går fortere til jeg skal hjem til jul! Gleder meg veldig til det, selv om det ikke blir det samme uten Berit som reiser til Afghanistan. Håper det roer seg der borte til da!

Vel, jeg ønsker alle ei god uke! Stor klem:)