Dager utenom det vanlige

... og ikke nødvendigvis bare på det positive plan. Men først:

Forrige uke: På prosjektet med de eldre var vi og den gruppa vi har fulgt mer eller mindre siden vi begynte, invitert til å markere mardi gras - fetetirsdag - på et slags hjem for psykisk utviklingshemmede i samme aldersgruppe. Invitasjonen sa at vi også måtte ha et lite kostyme, så dagen før inviterte vi "vår" gruppe (de er rundt åtte stykker) til å dekorere hatter som vi hadde lagd av papp i forveien. Det er jo alltid gøy når vi er sammen med dem, og disse to dagene var ikke noe unntak. Hattene ble riktig fine, så de tok seg godt ut da vi kom for å markere mardi gras.

Der fikk vi servert pannekaker og belgiske vafler. Passa med andre ord veldig godt til navnet på dagen...

Etter hvert ville noen av beboerne synge. Det var jo morsomt i starten, men de visste virkelig ikke når de hadde sunget nok! Det var spesielt én som var ivrig etter å være i "rampelyset", og han inviterte meg opp sammen med ham, begynte å danse, og etterpå sa han at vi var kjærester. Yes, endelig har jeg fått meg kjæreste i Frankrike!

På aids-prosjektet måtte vi legge speed dating-tabben bak oss, og fokusere på neste prosjekt. Siste helga i mars er det en nasjonal markering i kampen mot aids som heter "Sidaction" (sida er aids på fransk). Hva det blir til er ikke helt klart enda, men vi planlegger å organisere "søndagsjogging" hvor man betaler en liten slant for å jogge med den røde aids-sløyfa til inntekt for Sidaction på strandpromenaden.

Siste nytt fra miljøprosjektet er at denne bærekraftig utviklingsdagen skal være den 19. mai, men i litt mindre "format" enn først planlagt. Det var altså først meninga at vi skulle ha det den 12. mai, men det viste seg at det var et annet opplegg med nesten samme tematikk og målgruppe som oss samme dag, så da har vi flytta datoen. I tillegg skal vi delta på arrangementet den 12.

Forrige fredag var jeg på kino sammen med Paul. Vi så den norske filmen "De Usynlige". Selv om den ikke var spesielt munter likte jeg den veldig godt. Den var virkelig gripende, og man levde seg "automatisk" inn i filmen. Glad jeg fikk sett den!

Så var det blitt lørdag 20. februar, og det var klart for besøk fra pappa og Randi! De tok flyet fra Oslo kl åtte, så de var fremme i Dunkerque før to på ettermiddagen. Jeg møtte dem på togstasjonen, og fikk dem innlosjert i leiligheten. Det tok ikke lang tid før jeg så at leiligheten er i minste laget for tre personer, men det var jo ikke for mer enn seks dager:)

Jeg viste det fineste med Dunkerque først; stranda. Det var sol og klart vær også, så det ga forhåpentligvis et godt førsteinntrykk. Vi handla også inn mat til noen dager fremover. Da vi kom tilbake til meg var det vanskelig å lukke kjøleskapet... Må være første gang det har skjedd her!

På kvelden lagde de ordentlig god middag med kylling og masse grønnsaker. Herlig! Ble ganske tidlig kveld siden de var slitne etter reisen og ei kortere natt enn vanlig. Jeg ga dem senga mi, og så sov jeg på en luftmadrass som dem hadde tatt med.

Søndag gikk vi for å se etter en karnevalsparade som skulle være like i nærheten. Vi så ikke selve paraden, men mange karnevalskledde mennesker. Huff, jeg begynner å bli litt lei nå, må jeg innrømme. Men så fikk da pappa og Randi et lite innblikk i galskapen.

Vi gikk inn til sentrum, og endte opp med å spise lunsj på en litt penere restaurant. Pappa slo til med blåskjell, jeg spiste en forrett med røkt laks og salat, mens Randi tok sjansen på noe hun ikke visste hva var. Det hun fikk var noe friterte sardin-lignende greier som visstnok så mer spennende ut enn de smakte.

Mandag måtte jeg på jobb, så da var de for seg selv i Dunkerque-regnet.

På ettermiddagen ble ei på teamet mitt, Laurie, veldig irritert da en av guttene kom med en kommentar som ikke var så hyggelig. Det utløste tydeligvis mer enn litt irritasjon. Etter flere timer hvor hun hadde vært helt stille, forlot hun til slutt, etter å ha sagt at hun skulle dra til Perrine for å si at hun ville slutte i Unis-Cité. Dette var jo selvsagt ikke en hyggelig situasjon, men jeg trodde jo ikke at hun virkelig kom til å gjøre det.

Dagen etter, på tirsdag, hadde jeg tatt meg fri for å ha en hel dag sammen med pappa og Randi. Vi tok toget til Lille. Først var vi innom det som visstnok er Europas største bokhandel. De har mye annet i tillegg til bøker. Jeg kjøpte et par bøker på engelsk (jeg er klar over at jeg heller burde kjøpe bøker på fransk, men jeg vil ikke la engelsken min forfalle mens jeg lærer meg et annet språk) og ei plate.

Etter hvert gikk vi mot den koselige gamlebyen. Da vi begynte å bli sultne på lunsj satte vi oss ned på en restaurant med spesialiteter fra regionen. Vi så litt i gatene med "vanlige" butikker, før vi tok en kaffe på en veldig søt og koselig kafé hvor jeg har vært med Bouchra og Coralie. Heldigvis fant vi en sportsbutikk hvor pappa kjøpte bremseklosser til en av de ørten syklene, sånn at han også fikk shoppa litt i Lille!

På toget hjemover fikk jeg melding om at Laurie altså hadde slutta. Utrolig merkelig at hun plutselig ikke skal være med oss lenger. Trist når noen slutter, og særlig når det er pga dårlig miljø.

Onsdag og torsdag var satt av til rådgivning og hjelp i å finne ut av hva vi skal gjøre etter Unis-Cité. Grégory, han som er ansvarlig for programmet, hadde ordna det slik at jeg kunne dra til Lille for å være i avdelinga for internasjonale relasjoner på ett av universitetene. Det sa jeg selvsagt ja til, så jeg var i Lille onsdag og torsdag også.

Jeg trodde jeg skulle få se hvordan studiet internasjonale relasjoner var, men det viste seg å være kontoret som tar seg av utvekslingsstudenter, både studenter som reiser ut og utenlandske som kommer dit for å studere. Men det var veldig interessant, det også, og jeg lærte mer om de ulike utvekslingsprogrammene som eksisterer. Det var nyttig å få informasjon om ERASMUS-programmet, som jeg har tenkt å benytte meg av en gang i fremtida. Ellers fikk jeg et innblikk i hva de ellers holder på med, og hvordan utenlandske studenter blir tatt i mot. Jeg var blant annet med på mottaket av ei gruppe på nesten 30 kinesiske studenter.

Onsdag var pappa og Randi over grensa til Belgia, i byen Brugge. De var veldig fornøyde med å ha tatt turen dit! Dunkerque er jo ikke verdens navle, så da er det bra at det ikke er så langt til andre fine steder.

Torsdag, da jeg var kommet tilbake fra Lille, dro jeg, pappa og Randi på en restaurant som jeg har drømt lenge om å gå på. Den ligger veldig fint til "midt i" havnebassenget, og ser ganske dyr ut. Det var den forsåvidt også. Men maten var også helt fantastisk! Den sto absolutt til foventningene! :) Vi spiste alle tre-retters. Mye spennende. NAM! Gode og veldig mette (og ganske mange euro fattigere) dro vi tilbake til meg for å tilbringe den siste kvelden der.

Randi med forretten sin

Pappa med hovedretten han bestilte

Mmm, desserten min!

Fredag morgen spiste vi frokost sammen før jeg måtte dra. Det som sto på plakaten var "Action Régionale"; alle volontørene fra Unis-Cité skulle møtes og "slå et slag for solodariteten". Volontørene fra Lille, Lens og Valenciennes kom til Dunkerque. Vi var på en slags gård hvor det jobber rundt 25 stykker som har hatt mindre hell i livet (innvandrere, noen med en liten hjerneskade, noen med alkoholproblemer osv). Vi deltok i arbeidet de gjør hver dag. Jeg og gruppa jeg var på sorterte de ulike materialene i kleshengere; vi knakk av metallhanken, og gjorde plasten klar for resirkulering. Ganske smertefullt for nevene! Etterpå var vi i et stor hall hvor de selger brukte gjenstander, klær, bøker, sykler, ja, alt man egentlig kan tenke seg til. Vi hjalp til med å vaske og sortere kopper, glass, fat og andre krushunder som var kommet inn, før det skulle prises og settes i hyllene. Siste oppdrag var å "reparere" sykler; pumpe opp dekkene, smøre kjeder og bremser.

Vi hadde også besøk av tre politikere som sitter i "regionsrådet" for å diskutere saker som angår oss. Siden jeg er EVS'er ville Perrine og dem gjerne at jeg stilte et spørsmål som handlet om hvorvidt de ville arbeide for å få større bevegelser mellom land i Europa blant regionens unge. Det var selvfølgelig litt skummelt å snakke foran de 100 volontørene pluss alle de andre som var der, men det gikk da greit.

Dagen var vellykka, synes jeg. Gøy å møte andre volontører, men det er jo synd at det kun er her i Dunkerque at de har EVS'ere. Da jeg kom tilbake til leiligheten var det jo litt trist at den var tom, men pappa og Randi hadde vaska handduker og klær i tillegg til at de hadde handla før de dro, så det var jo en trøst! I tillegg er det jo bare én uke til Oda kommer, så jeg holder det nok ut!

I helga har jeg ikke gjort noe spesielt. Vaska, tatt noen joggeturer og bare slappa av. Ble ganske sliten av uka som gikk; mye fram og tilbake. Men det var utrolig koselig å ha besøk av pappa og Randi. Nå kan jeg knapt vente til Oda kommer på lørdag. Det skal bli så gøy! :)

I dag har det vært ganske dårlig vær, men været er tydeligvis verre andre steder i Frankrike. I Paris for eksempel, hvor pappa og Randi har vært i helga. De skulle ta et fly som gikk i to-tida i ettermiddag, men det ble innstilt på grunn av været, så de kommer seg nok ikke ut av landet før i morgen. Huff, jeg misunner dem ikke!

Det var alt for denne gang. Håper alt står bra til der du/dere er.

Beste hilsen Marie