Latter og tårer

På tide med et nytt innlegg. Har skjedd mye siden sist!

Jeg begynner med starten av forrige uke. Mandag og tirsdag hadde vi "formation citoyenne" (en slags opplæring om ulike samfunnsstrukturer). Tema denne gangen var helse.

Vi begynte med å se dokumentarfilmen "Sicko" av Michael Moore, som tar for seg det amerikanske helsesystemet. Ganske "sick", for å si det sånn. Blir bare enda mer overrasket over hvorfor det fortsatt er så mange amerikanere som fordømmer Obamas helsereform. Men filmen hadde noen negative sider også. Den inneholdt sammenligninger med andre lands helsesystem, i land som Canada, Frankrike og Cuba. Inntrykket av disse landene var det stikk motsatte i forhold til det amerikanske; helt problemfritt og ingen problemer om man ikke har penger til å betale et sykehusopphold. Men, som de franske sa: helsesystemet i Frankrike er kanskje bedre enn i USA, men det er på ingen måte like rosenrødt som det ble vist på filmen. Tviler vel også for at helsesystemet på Cuba er til glede for alle landets innbyggere... Men hva vet vel egentlig jeg?

Samme dag var vi på et "helsesenter" for ungdommer. Her snakka vi om avhengighet, mest med tanke på narkotika. Cannabis og hasj ble mest diskutert, siden det er det som er mest aktuelt. Ganske rart å se hvor mange som faktisk holder på med det tullet. Jeg ble bare enda mer overbevist om å ikke rokke meg fra ståstedet mitt i forhold til temaet.

Tirsdag jobba vi i mindre grupper på tvers av de tre teamene. Jeg jobba med ernæring og livsstil. Det var ikke superinteressant. Ettermiddagen var vi på et annet senter for helse. Ble bare tørr prat, i grunn. Tror ikke det var så mange som var fornøyde med organiseringa av tirsdagens opplegg.

På kvelden var det tid for øving med symfoniorkesteret. Var litt smånervøs, såklart. Men jeg ble godt tatt i mot av dirigenten, og de fleste var veldig hjelpsomme. Jeg var den eneste trompeten som var på øvinga. Da jeg fikk notene fikk jeg litt panikk, siden mesteparten sto notert i en annen toneart, slik at jeg ble nødt til å transponere. Det er jeg ikke så veldig god til, og det var jo ekstra ille siden det var så lenge siden jeg sist transponerte noter. Men jeg håper og tror at dirigenten forsto vanskelighetene jeg hadde.

Det viste seg at det var tre-fire stykker som spiller i korpset mitt som også er i symfoniorkesteret. En av dem tilbød meg skyss hver tirsdag, siden han uansett passerte der hvor jeg bor på vei til øvinga. Veldig snilt!

Onsdag var vi på aids-prosjektet. Nå har vi lyktes i å finne et lokale hvor vi kan arrangere speed-datinga, så nå kunne vi endelig avansere i organiseringa, da problemet med å ikke finne noe lokale blokkerte fremgangen i planlegginga.

Dette var også pappas 54-årsdag. Hurra for papsen:)

Det ble fredag, og med fredagen fulgte et nytt bursdagsbarn: Paul. Han ble 23, og det måtte jo feires! Først dro vi på en koselig kafé/bar ved stranda. Når jeg kom dit, var Henrike, ei tysk jente vi møtte på seminaret i Bretagne, kommet. Paul hadde bedt henne til feiringa, og hun ble boende hos meg. Litt dumt at jeg ikke fikk noe klar beskjed om det på forhånd, men...

Uansett; vi hadde det veldig gøy! Etter ei stund dro vi til leiligheten hans. Greit for meg, så slapp jeg å gå så langt når jeg skulle legge meg! Min gave til Paul var brownies, noe de fleste ble glade for:) Kaka ble faktisk ikke så ille, selv om den ble litt brent i bunnen.

Lørdag spiste jeg og Henrike god frokost med ferskt brød fra bakeriet på hjørnet. Etterpå gikk vi ut i finværet og gikk langs stranda og inn til sentrum. Vi hadde det litt gøy med kameraet!

På kvelden fikk jeg tilbud om å være med ut, i utkledning. Karnevalsperioden her er nemlig godt i gang, og hver lørdag er det en et stort karnevalsball, men karnevalet blir markert overalt. En av de på det andre teamet sa vi kunne låne kosymer hos ham. Det var jo veldig snilt, men jeg orka ikke enda en ranglete kveld, så jeg ble inne med en kopp te og bok:)

Selv om jeg fortsatt hadde Henrike på besøk, tok jeg meg en joggetur på søndag. Jeg lot henne låne datamaskinen for å snakke på skype, siden hun ikke hadde internettilgang i leiligheten sin i Arras.

Etter at hun var kommet seg av gårde gjentok jeg søndagsritualet mitt: kosting og vasking av gulv, vasking av klær og øving. Godt å ha det unnagjort!

Mandag kveld satte jeg meg ned med mac'en for å sjekke mailen. I innboksen lå det en mail fra Perrine om at jeg og Paul skulle delta på EVS-seminar i Sommières (i sør-Frankrike) fra 22. til 26. februar. Det knøyt seg i magen da jeg skjønte at det kræsja med den uka pappa og Randi kommer. Perrine skreiv i mailen at hun skulle prøve å ringe for å høre om jeg kunne få plass på et annet seminar seinere, men hun kunne ikke love noenting, og seminaret var obligatorisk. Jeg ble helt i fra meg, og ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg så for meg at jeg fikk sett pappa og Randis fjes i halvannen dag, før jeg måtte dra til en helt annen kant av landet.

Jeg ringte pappa og tårene rant mens jeg kom med den dårlige nyheten. Han roa meg litt ned, men det var utrolig kjipt der og da.

Dagen etter, etter ei natt med dårlig søvn, gikk det litt bedre, og jeg greide å tenke positivt. Men på slutten av dagen ringte Perrine, og sa at hun hadde ringt, og at det ikke var mulig å bytte. Det var imidlertid et annet seminar i mars jeg kunne delta på hvis det skulle bli noen ledige plasser, men det var den samme uka som vi har ferie og jeg får besøk av Oda, så det var jo enda værre. Det neste seminaret var i mai, og det ble for seint, siden seminaret skal være ca midt i EVS-oppholdet. Jeg ble helt knust, og tok til tårene på telefonen. Perrine fikk nok vondt i seg, og før hun la på sa hun at hun skulle prøve så godt hun kunne å finne en løsning.

De andre på teamet mitt så meg selvfølgelig gråte, men de var veldig støttende, og kunne heller ikke forstå hvorfor jeg absolutt måtte på det seminaret når jeg fikk besøk av familie. Jeg var ikke så lett å trøste, for jeg så for meg alt gå i vasken. MEN. Så ringte Perrine igjen, og denne gangen med en god nyhet: hun hadde fått plass til meg på et seminar i april! Jeg ble overlykkelig og utrolig letta! Fra sorg til glede på kort tid:) Da skal jeg tilbake til Bretagne, antakeligvis samme by. Hadde jo vært gøy å komme til en ny plass denne gangen, men jeg foretrekker så absolutt denne løsninga fremfor det andre alternativet!

Da jeg kom hjem snakka jeg først med pappa og fortalte den gode nyheten. Mamma ringte også, siden hun hadde hørt om krisen som var oppstått i Dunkerque. Tror de begge ble ganske letta:)

På kvelden var jeg på ny øving med symfoniorkesteret. Dirigenten hadde ringt trompetistene som spiller i orkesteret om å komme for å støtte meg litt, men ingen av dem dukka opp. Likevel gikk det bedre enn forrige gang, og det vil nok bli greiere når jeg får sett ordentlig på notene.

Idag delte vi ut flyers og plakater for å promotere speed-datinga vår. Responsen var ikke overveldende. Med tanke på at den finner sted om halvannen uke, er jeg redd vi ikke får nok påmeldte i forhold til det vi har kalkulert med, men håper vi i hvert fall får nok til at det lar seg gjennomføre!

I lunsjpausen dro to av guttene til McDonalds for å overraske Bouchra med hennes favorittis - McFlurry - siden hun var så snill og hadde med pannekaker til oss i går. Hun ble overlykkelig, men det vi ikke visste var at de hadde kjøpt is til meg og Coralie også; til meg på grunn av gårdagens traumatiske hendelser og til Coralie som tok til tårene i dag da hun trodde hun hadde mista mobiltelefonen. For noen herlige folk!

Det var derfor veldig bra at det var onsdag, noe som betyr jogging etter arbeidstid, slik at vi fikk løpt av oss litt av alle kaloriene vi har tatt inn de siste dagene!

Puh, dette ble et langt innlegg. Ha ei fortsatt fin uke, alle sammen.

Hilsen Marie, som er overlykkelig over at alt ordner seg til slutt:)