Klemte fingre og fransk temperament

Hei alle sammen,

Forrige uke var jeg og resten av teamet mitt på to av de tre prosjektene som vi skal jobbe med resten av året.

Jeg skrev vel i forrige innlegg om ”Papillon Blanc” – prosjektet med de eldre handikappede. Det viser seg at de ikke er SÅ gamle; tror den eldste er 66 år. Men man blir regna for å være ”eldre” når man har et handikap, enten det er fysisk eller mentalt. Vi har enda ikke møtt noen av dem. Vi forbereder et møte med dem den 30. november. Da inviterer vi dem til en liten sammenkomst med noen aktiviteter med mål å bli bedre kjent med dem. Det er jo derfor litt dumt at jeg ikke er tilstede, siden jeg er i Bretagne da, men får nok tatt det igjen ganske fort.

Det andre prosjektet vi var på var hos en assosiasjon som heter ADIS. De jobber med mennesker som på en eller annen måte er berørt av AIDS eller andre seksuelt overførbare sykdommer. Aids er ”sida” på fransk, så navnet på assosiasjonen er ganske enkelt å huske! Det er forresten litt merkelig hvordan alle forkortelser blir omstokka på fransk. I tillegg til ”sida” er HIV VIH på fransk. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var HIV de snakka om. ADIS informerer også om temaet, og det er vel der vår tilstedeværelse kommer mest til sin rett. 1. desember er det den internasjonale dagen for kampen mot aids. Da skal vi deles i to; den ene gruppa drar til Calais for å ha en stand på en videregående skole, slik jeg forsto det, mens den andre gruppa blir værende i Dunkerque for å informere studentene på det ene universitetet i byen. Det er OGSÅ mens jeg er i Bretagne... Men for all del, jeg foretrekker Bretagne:)

Vel, vi fikk ikke et veldig godt første inntrykk av våre samarbeidspartnere i ADIS. Sjefen var ei dame som likte å vise at hun visste best, og da hun presenterte reglementet var det som om vi hadde brutt alle reglene allerede. Inntrykket av henne ble ikke akkurat bedre da Bouchra, hun som er muslim og bruker skjerf, tørkle, hijab, eller hva jeg skal kalle det, for å dekke til håret, ikke fikk lov til å vise at hun var muslim når vi offentlig representerer ADIS. Grunnen var at hun ikke måtte sjokkere folk med å vise at hun var muslim. Det hele ble veldig selvmotsigende når hun gang på gang snakka om toleranse, respekt og åpenhet, uansett legning, religion, nasjonalitet osv i assosiasjonen. Håper det løser seg etter hvert! Ellers var det interessant; ei anna som jobba der presenterte hva aids egentlig er. Blant annet hvilke symptomer som oppstår, og hvordan viruset angriper kroppen. Ganske vanskelig å forstå det franske aids-fagspråket, så jeg måtte sette meg ned og lese litt om aids på norsk da jeg kom hjem på kvelden.

Torsdag og fredag var vi igjen i Zuydcoote, på det ”sensitive naturområdet” for å gjøre litt nytte for oss der. Begge dagene gikk med til å rake og rydde ei slette for løst gress og greiner, nesten det samme som vi gjorde en gang tidligere.

Det var jo ikke veldig spennende, men det var fint med litt praktisk arbeid etter tre dager med tung info om prosjektene.

VI måtte kjøre et lite stykke med bil for å komme dit vi skulle arbeide, og i bildøra presterte jeg å klemme fingrene til en av gutta. Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet, selv om det gikk bra. Senere på dagen fikk han migrene og måtte dra hjem... Bra jobba, Marie.

På torsdag ringte jeg han nordmannen som bor i Dunkerque. Var litt usikker på hvordan jeg skulle presentere meg; jeg hadde jo ingen garanti for at han som ga meg nummeret hans hadde nevnt meg for ham. Men det gikk da greit, og han stilte masse spørsmål om hva jeg gjorde her, og om hvor jeg kom fra. Han kjente godt til Vesterålen. Selv var han fra Flekkefjord, hvis jeg ikke husker helt feil. Han har visst bodd her sammen med kona i 47 år, og har jobba innen skipsindustri, men har også vært norsk konsul i regionen. Han var visstnok ganske opptatt for tida, han var i utlandet for øyeblikket (noe som gjorde at telefonkortet mitt ble tømt), men skulle ta kontakt når ting roa seg. Vi får se, da, om jeg får noen eldre norske venner her nede! Hehe.

Fredag kveld gikk jeg ut sammen med de andre volontørene, for å feire ”første lønning”, selv om det kun gjelder for de franske. Paul og jeg fikk jo penger i begynnelsen av oktober også. De franske volontørene får 600 € i måneden, så de har litt mer å leve for enn Paul og meg. Det er jo kjempeflott for de som fortsatt bor hjemme, men for de som har ei husleie å betale er det jo ikke all verden. Det er forresten ganske uvant at ungdommene her bor såpass lenge sammen med foreldrene. De fleste bor fortsatt hjemme, tror den eldste som bor hjemme er 24 år. Men grunnen til det er vel at det er mye vanskeligere for ungdommer å få jobb. I tillegg er det jo dyrt å studere, og siden man ikke har noen lånekasse blir det jo veldig dyrt å skulle betale for bolig i tillegg til studiene.

Ellers gikk helga med til innhenting etter den lange uka i forveien. Godt å slappe av! Jeg var blant annet innom på det kjøpesenteret hvor bildene vi tok under festivalen henger utstilt. Ett eller to av bildene var tatt av meg. Litt gøy. Jeg tror de blir hengende der i ett år, til bildene fra neste års festival erstatter dem. Kjøpte meg også noen sorte ”vintersko”. De er litt penere enn adidas-skoene mine, så har jeg noe å bruke når jeg skal pynte meg litt:)

Mandag og tirsdag var vi altså på prosjektet med de handikappede. Mens mandagen besto av endel ukonstruktiv aktivitet i form av latter, var tirsdag det stikk motsatte; jeg fikk et aldri så lite innblikk i franskmenns temperament. Det hele var ganske dumt, fordi noen begynte å krangle, mest fordi de mistolka hverandre, og etterpå skulle problemløserne gjøre det bedre ved å gi tilsnakk til de som hadde ”tatt feil” i krangelen. Jeg holdt på å bli gal, for det var jo ingenting som hjalp, og det var ekstra unødvendig av de andre å blande seg. Det var jo ikke stort jeg kunne gjøre, annet enn å vente til stormen hadde stilna og tårene var tørka.Etterpå sa en av guttene til meg ”velkommen til Frankrike”. Jo, takk. Det er kjekt med slike situasjoner.

Jeg ble helt surrete i hodet av alt styret, og var ganske kjørt da jeg kom hjem. Planen var egentlig å øve på 11. november-marsjering (11. november er fridag i Frankrike for å markere våpenhvilen etter 1. verdenskrig) med korpset, men jeg rakk ikke det pga bussen som brukte nesten 45 min. Veldig lite gunstig, siden jeg ikke fikk gitt beskjed til noen om at jeg ikke kunne delta likevel. Mitt fravær medførte at jeg gikk glipp av nødvendig informasjon om oppmøtested, i tillegg til at jeg mangla noter. Fikk ikke tak i noen i korpset heller.

På kvelden var jeg en liten tur hos Paul (den franske). Han hadde invitert noen av volontørene til en liten sammenkomst, men jeg orka ikke være der så lenge. Da jeg sa jeg skulle gå, fikk jeg ikke lov til å gå alene. De er så omtenksomme! Så ei som heter Cyhème og kjæresten hennes, som bor ikke så veldig langt unna meg, fulgte meg helt hjem. Utrolig snilt av dem! Skulle vært flere mennesker som dem her på jorda:)

Vel, ganske usikker på hva jeg skulle gjøre i forhold til korpset, satte jeg da klokka på ringing for å stå opp og møte til marsjering, men da jeg våkna av alarmen, ville ikke kroppen lystre. Jeg var altfor trøtt, og følte meg litt uggen i kroppen. Når jeg heller strengt tatt ikke visste hvor jeg skulle møte, la jeg meg under dyna igjen. Jeg vet det er slapt av meg, og fikk litt dårlig samvittighet, men har ikke inntrykk av at de spiller så innmari stor rolle om jeg er der eller ikke. Så jeg fikk ikke mintes de falne etter 1. verdenskrig...

Men det gjorde godt å sove lenger enn vanlig, og jeg har fått gjort litt nødvendige gjøremål som ellers er litt vanskelige å få pressa inn i timeplanen.

Ellers drar jeg til Paris på fredag, så det gleder jeg meg veldig til! Skal bli kjempegøy å se Saara-Leena igjen etter to år!

Nå kan jeg informere om at jeg har endra noen innstillinger for kommentarer på bloggen (visste ikke at det var noe jeg kunne endre på...), så nå trenger man ikke ha en konto for å legge igjen beskjeder. Men husk å skrive hvem det er fra! :)