Kulturelle dager

Palmesøndag.

Dessverre mangler jeg palmer og esler, snø, ski, kvikklunsj, appelsiner, påskekrim, og ikke minst fantastisk familie og venner. Men nå jeg syter mer enn nødvendig. Jeg har det aldeles ikke verst; det er bare rart med ei annerledes påske, som tilbringes (nesten) som en helt vanlig uke her, i stedet for på fjellet i Vesterålen eller Lofoten, og i sofakroken med påskekrim på tv som får hjertet til å løpe løpsk.

Noe som kanskje ikke gir helt mening, er at jeg i år skal feire selve påskehelga på nederlandsk vis. I utgangspunktet hadde vi kun én dag fri i påska; 2. påskedag. Men på grunn av jobbing denne helga får vi fri på fredag (det som er langfredag i Norge, men som er en helt vanlig dag her, samme gjelder skjærtorsdag). Jeg har hatt kontakt med Ester, som jeg bodde hos i Nederland da vi var på ungdomsutveksling der med kulturskolen i 2006, og vi har snakka om å få til å møtes. Det viste seg å passe bra for henne og familien at jeg kommer i påskehelga, så da drar jeg torsdag ettermiddag til Venray i Nederland! Det skal bli kjempegøy å se dem igjen; de er en aldeles herlig familie. Jeg tar bussen over grensa til Belgia, tog derfra og til Antwerpen, hvor en av foreldrene kommer og henter meg. For en service! Jeg føler meg egentlig litt kravstor, selv om det er de som har tilbydt seg denne voldsomme generøsiteten. Så selv om ferien ikke blir så lang blir den jo bra likevel!

Vel, hva har skjedd siden sist? Nesten vanskelig å huske; tida går så skummelt fort at jeg ikke helt greier å holde styr på dagene.

I forbindelse med franskkurset jeg går på, får jeg muligheten til å melde meg opp til å ta en test i fransk, som er internasjonalt anerkjent. Det er jeg selvfølgelig interessert i, men det er ganske dyrt. Jeg skal ta en test på nivå B2, som er noe sånt som middels pluss, og den koster meg 85 € (i underkant av 700 kr). Jeg har spurt om å få støtte fra Unis-Cité, men med negativ respons. Men når jeg tenker meg om er jo 700 kr lite i forhold til alt jeg får her. Jeg må jo investere litt i dette året. Denne språktesten er veldig bra å ha på cv'en, særlig hvis jeg skal studere i Frankrike senere. Et ekstra stort pluss er at jeg tar den i Frankrike, og ikke i Norge. Dessuten, hvis jeg skal ta testen senere, vil ikke fransken være like friskt i minne, så det er nok best å få den unnagjort når jeg nå har muligheten. Da må jeg dra til et av universitetene i Lille, men jeg får heldigvis dra for å ta prøven uten ugyldig fravær fra Unis-Cité!

Forrige fredag var jeg på kino med Coralie. Vi så en film som het "I Love You, Philip Morris". Den var hysterisk morsom; de som kjenner til Jim Carrey vil tro meg på det!

Lørdag sto jeg opp ganske tidlig, til lørdag å være, og tok bussen over grensa. Tidlig på året hørte jeg snakk om at det var en trikk som gikk langs den belgiske kysten, men hadde glemt litt av det helt til mamma nevnte det etter å ha snakka med en belgier. Så jeg hoppa på trikken, og bestemte meg for å dra til Oostende, for der hadde jeg hørt at det skulle være fint. Det var mange stopp på veien dit, så det tok sin tid, men det var en veldig behagelig tur. Det stemte at det var en koselig by!

Jeg brukte timene i Oostende på å gå i spennende butikker, sjekke ut strandpromenaden, og så falt jeg for fristelsen for en varm sjokolade med chili på en kafé som hadde spesialisert seg på nettopp varm sjokolade. Jeg var også innom en butikk med økologiske produkter, og kjøpte med meg ordentlig mørkt rugbrød. Lenge siden sist!

I uka som gikk besto de to første dagene av "formation citoyenne", med tema miljø og bærekraftig utvikling. Mandag tok vi syklene fatt og testa tilretteleggelsene for syklister rundt omkring i byen. Godt med en aktiv start på uka, selv om det gikk relativt sakte i rekkene vi måtte holde oss til.

Lunsjen spiste vi på en restaurant med 100 % økologiske råvarer. Jeg spiste en vegetarrett med bønner, byggrynn, en herlig saus og diverse grønnsaker. Det var utrolig godt! Skal nok dit flere ganger, ja! Det som jo også var bra var prisene, som ikke krever at man har ei feit pengebok.

Dagen etter skulle vi egentlig møte en fra Greenpeace, men han kom seg ikke til Dunkerque på grunn av togstreik (her streiker de overalt for tida), så opplegget ble litt punktert. Vi så en film som handla om kapitalismens negative innvirkning på miljø og verdens fattigste.

På ettermiddagen var jeg og noen andre i en park for å se på planter og trær, men siden våren bare såvidt har begynt å få fotfeste, var det ikke så mye spennende å finne enda.

Onsdag forberedte vi vårt bidrag til "Sidaction" - en nasjonal aksjon til inntekt for aids. Det innebar blant annet en tur på strandpromenaden, og det var strålende vær! Nesten som nordnorske sommertemperaturer, faktisk. Det var godt å kjenne litt ordentlig varme:) Men da vi skulle jogge seinere var klærne jeg hadde tatt med i varmeste laget. I tillegg var det mye mer folk enn vanlig på strandpromenaden, så man kunne liksom ikke bare jogge rett fram som man selv ville.

Ellers kan jeg melde om at jeg får delta på det EU-prosjektet jeg nevnte i forrige post! Det blir antakeligvis bare folk fra Unis-Cité som drar. Da reiser vi 5. mai og blir til 10. Jeg gleder meg! Vi har ikke fått noe detaljert program enda, men jeg vet at vi skal til Paris (den store avslutninga finner sted på Quai d'Orsay), Metz, og noen andre mindre byer som var sentrale under dannelsen av erklæringa vi skal markere jubileet av. 9. mai, datoen for erklæringa, kalles for Europadagen. Fra wikipedia: "Europadagen er EUs unionsdag, og feires 9. mai hvert år til minne om Schuman-erklæringen. Frankrikes utenriksminister Robert Schuman foreslo i en tale 9. mai 1950 at Frankrike og Tyskland, samt ethvert annet europeisk land som måtte ønske å delta, skulle samordne deres kull- og stålproduksjon. Denne talen, som resulterte i Det europeiske kull- og stålfellesskap, ansees som begynnelsen på EU."

Jeg har også kjøpt billett til konsert med Sivert Høyem i Brussel 16. april. Overnatting på ungdomsherberge er også bestilt. Blir bra! Jeg får kanskje med meg en som heter Sebastian fra Tyskland som jeg møtte på seminar i desember på konserten. Håper det; det er jo mye bedre å ha noen å gå sammen med!

Denne helga starta jeg med kino. Jeg så "Running On Empty" - en film fra 1988. Den var ikke helt som forventa, men den var bra likevel.

Lørdag hadde jeg to konserter med symfoniorkesteret. Kl 11.00 var vi kulturelt innslag på ei språkmesse, som også var interessant for meg, selvfølgelig. Etter spillinga var det gratis buffet med småsnacks. Ble litt bedre kjent med to andre på min alder i orkesteret, og var sammen med dem til vi skulle spille neste konsert på museet for moderne kunst.

I dag, søndag, sto jeg opp ganske tidlig; jeg skulle møte halv ti for å delta på "Sidaction". Vi hadde avtale med en klubb som driver med rulleskøyter hver søndag morgen. Alle deltakerne der kjøpte en t-skjorte for 2 €, og "rulla" rundt med bøsser med den røde aids-sløyfa på. Vi gikk også og samla inn penger, men været viste seg ikke fra sin beste side, så det var nok en av grunnene til at det var lite folk å tigge penger hos.

Kl 16.00 hadde vi den tredje og siste konserten med symfoniorkesteret, denne gangen i rådhuset til Rosendaël (den delen av byen jeg bor i). Det var en konsert som markerte bydelens 150-årsjubileum, så det var mange som var kledd etter moten anno 1860.

Konseren gikk da greit nok. For min del var det nok den som gikk best av de tre vi spilte denne helga.

Apropos orkester, så har jeg slutta i det korpset jeg begynte i i høst. Jeg syntes ikke det var noe særlig gøy å spille der lenger, og med en konsertkalender som ikke går overens med min kalender, fant jeg ut at det var like så greit å levere tilbake uniform og noter. Jeg trives uansett mye bedre i symfoniorkesteret!

Da gjenstår det bare å ønske alle god påske! Nyt ferien; jeg kommer nok til å sende noen misunnelige tanker til dere som har ferie når jeg står opp i morgen tidlig, men jeg har jo norsk påskegodt, så jeg overlever nok;)

Stor påskehilsen fra Marie!

London Calling!

Igjen har det gått en stund siden sist jeg oppdaterte bloggen. Men så hadde jeg jo ikke noe særlig lyst til å bruke lang tid på datamaskinen mens jeg hadde besøk!

Uka fra mandag 8. mars hadde jeg ferie. I den anledning fikk jeg altså besøk av Oda! Vi hadde det utrolig gøy mens hun var her, og vi kosa oss masse! Men først skal jeg bare oppsummere litt fra det som skjedde uka før:

I slutten av mai avsluttes alle prosjektene våre, så i juni skal alle vi volontørene i Unis-Cité ha et eget prosjekt, som vi skal utforme selv, og vi må på egenhånd finne en partner til å utføre dette prosjektet. Dette har de begynt så smått å "mase" på, så jeg begynte å tenke på hva jeg ville og kunne gjøre. Jeg tenkte først å gjøre noe kulturelt; bruke den siste måneden på en kulturskole, men så greide jeg ikke å tenke ut en idé til et ordentlig prosjekt. Jeg tenkte også på å promotere EVS-programmet, siden det er veldig få som kjenner til det. Men hvor? Så kom jeg på at det er noe i Dunkerque som heter - direkte oversatt - Europahuset (Maison de l'Europe). Der jobber de mye med kontakt mellom EU-landene. Derfor tenkte jeg at det kunne være mulig å gjøre et EVS-prosjekt med dem. Derfor passa det ekstra bra at vi tilfeldigvis skulle dit med Unis-Cité for å få informasjon om hva de jobba med. På forhånd sendte jeg en mail til hun som er sjef, hvor jeg forklarte hva jeg gjorde her, og litt av ramma rundt det individuelle prosjektet. Dagen etter fikk jeg en meget positiv mail med "Ja!". Det er jeg selvfølgelig kjempefornøyd med. I dag, onsdag, møtte jeg sjefen igjen for å avtale nærmere hvordan jeg skal jobbe med promoteringa av EVS-programmet. Det gikk veldig bra! Jeg la fram en idé jeg hadde, men hun hadde et enda bedre forslag: å bruke facebook og twitter, og muligens andre sosiale nettverk, og å lage en interaktiv presentasjon av programmet. Jeg skal bruke noen av de andre volontørene jeg har møtt på seminar som eksempler på de ulike prosjektene man kan jobbe med som europeisk volontør. Der skal jeg også inkludere språklig og kulturelt mangfold. Blir nok spennende!

Under besøket i Europahuset fikk vi tilbud om å melde oss på markeringa av 60-årsjubileet til en viktig EU-avtale som ble underskrevet 9. mai 1950. Fem deltakere skal delta fra Dunkerque, og de lot oss få førsteretten på plassene. Jeg har selvsagt meldt min interesse (og ja, jeg fikk lov å delta selv om jeg ikke er fransk)! Det kan til og med hende vi får sett presidenten, fantastiske Monsieur Sarkozy...!

Ellers har det blitt bestilt enda flere flybilletter fra Norge i retning Nord-Frankrike: Berit kommer på besøk fra 12. til 17. mai:D Det skal bli utrolig gøy! Og så jeg tror jeg at har glemt å skrive tidligere at mamma og Hilde kommer den 21. mai, og blir til 25. Jeg er så glad for at jeg får så mye besøk, selv om de denne gangen også kommer ganske nært hverandre. Men sånn måtte det bli. Da håper jeg været viser seg fra sin beste side:)

Så viste kalenderen 6. mars; dagen jeg og Oda hatt nedtelling til siden 2. januar, da vi så hverandre sist. Jeg sto klar på perrongen da toget hennes kjørte inn allerede før to, da hun hadde tatt fly fra Gardermoen kl åtte. Det var utrolig godt å se henne igjen!

Jeg tok henne med til leiligheten, og så fôra jeg henne litt med scones, som faktisk ikke ble så ille til å ha blitt stekt i stekovnen min. Hun hadde tydeligvis tenkt å fôre meg med påskegodt; hun hadde nemlig en pose full av marsipan og Freias påskeegg med seg, i tillegg til yoghurtnøtter og to poser med grøtris. Jeg hadde spurt om hun kunne ta med litt av hver ting, men her lot hun seg ikke stoppe av begrensningene jeg hadde signalisert. Jaja, det blir jo bra å ha når påska kommer, som trøst siden ferien min blir ganske kort.

Oda var i overraskende god form tross den korte natta og den lange reisen, så vi gikk en tur på stranda. Etterpå måtte vi handle inn litt til uka. Man kan si det var greit at vi hadde fire hender til rådighet hva bæring til leiligheten angikk!

Vi hadde blitt invitert til å være med på karnevalsfest (det var heldigvis siste helg med karneval), men vi valgte heller å bli inne og slappe av med mat og prat.

Søndag måtte vi selvsagt spise en lang, god frokost, før vi gikk inn til sentrum i solskinnet. Solbrillene så solas lys for første gang i år! Vi nøt bl.a en herlig sjokoladecroissant på en benk på torget:) På kvelden kosa vi oss med ost og kjeks, mens vi la planer for dagen etter; da tok vi turen til Brugge i Belgia!

En gang i timen går bussen som kjører forbi meg helt til togstasjonen i De Panne/Adinkerke, som er den første byen man kommer til etter at man har passert grensa. På grunn av arbeid på veien ble vi sluppet av bussen to stopp tidligere, så vi måtte løpe til togstasjonen for å rekke toget. Men der var mannen bak skranken innmari treig med å ordne med billettene våre, så vi rakk akkurat ikke toget som skulle ta oss til Brugge. Da måtte vi vente en time i meget lite interessante Adinkerke. Da vi endelig kom oss på toget, tok det ca en time før vi var framme. Da var vi allerede på andre siden av Belgia, faktisk ikke så altfor langt unna Nederland.

Vi visste ikke helt hvor vi skulle gå da vi kom fram, men vi stolte på intuisjonen da vi bestemte oss for en retning. Den leda oss til noe som så ut som en eldre del av byen. Masse fine, gamle bygninger og hus, men det var likevel greit da vi kom til gater med mennesker og butikker. Det første som slo oss var det enorme antallet sjokoladebutikker. Overalt! Og de utstillingene! Nesten umulig å motstå...

Vi traska litt rundt omkring. Vi prøvde å unngå å gå innom for mange butikker, siden vi måtte spare mesteparten av shoppinga til London som sto for tur dagen etter. Det greide vi faktisk (sett bort fra lasset med klassisk musikk Oda kjøpte på en platebutikk)! Men vi måtte selvfølgelig smake en ekte belgisk vaffel fra Belgia, og kjøpe med oss fantastisk belgisk sjokolade.

Vi gikk på en italiensk restaurant for å spise middag, men det var heller skuffende. Maten var grei nok, men atmosfæren i restauranten var ikke noe særlig, og det var det i høy grad personalet som sto for.

Da vi hadde tatt toget tilbake til Adinkerke ble vi igjen ramma av veiarbeidet som hindra bussen i å kjøre helt fram til togstasjonen; vi rakk ikke bussen, og måtte vente enda en time i verdens navle.

Vi brukte store deler av tida på en matbutikk; ved å gå veldig sakte mellom alle hyllene. Jaja, mye man får seg til å gjøre for å slippe å stå ute og fryse. Da vi kom tilbake var det pakking til London-turen som sto på plakaten!

Tirsdag morgen satte vi oss på toget til Lille. Etter litt venting gikk vi på Eurostar-toget som skulle ta oss under den engelske kanal og over til England og London. Togturen tok bare halvannen time. Man hadde ikke akkurat følelsen av å ha reist såpass langt, og ikke minst på havets bunn. Det første vi gjorde var å kjøpe dagspass for undergrunnsbanen og buss for de tre dagene vi skulle være der. Så hoppa vi på "the tube" og gikk av på Holland Park. Vi hadde funnet ut at det var nærmeste stopp til KFUK-hjemmet hvor vi skulle overnatte, men vi visste ikke riktig hvor vi skulle ta veien da vi var kommet så langt. Jeg huska heldigvis at gata het noe med Holland Park, men på kartet var det tre parallelle gater som het det samme. Vi måtte bare prøve. I den første gata vi gikk i, så jeg noe som kunne ligne på en norsk vimpel. Smart som jeg er brøyt jeg ut i en meget sarkastisk tone: "ah, se der, der er det en norsk vimpel!" Oda sa noe sånt som: "øhm... det er jo godt mulig at det er en norsk vimpel, og at vi er kommet fram". Hun hadde selvsagt rett. En av turens mange latterutbrudd fant altså sted på trappene til KFUK-hjemmet i London.

Vi ble veldig godt tatt i mot av bare hyggelige mennesker. Alle var norske, noe som i grunn var litt godt, siden det begynner å bli en stund siden jeg har vært i norske omgivelser. Vi bodde på et 4-mannsrom, sammen med ei fra Brønnøysund og ei fra Sandvika.

Vi hadde sett på internett før vi dro hvilke musikaler som gikk på Londons mange teaterscener. Vi ble enige om at vi hadde lyst til å se Chicago, så vi dro til Cambridge Theater etter å ha fått installert oss, for å se om det var mulig å kjøpe billetter til kveldens forestilling. Det var det, og vi fikk en god pris for bra plasser.

Teateret lå i et område som heter Camden, og der var det en del butikker som var umulige å gå forbi. Allerede da ble vi en del pund fattigere, men det vi kjøpte var til gjengjeld veldig fine ting! :)

Vi stressa tilbake til "hjemmet" for å spise potetsuppe med chorizo-pølse til middag. Kjempegodt! Så deilig med ordentlig, hjemmelaga mat! Etterpå ordna vi oss litt og dro tilbake til teateret for å se Chicago. Det var kjempebra; virkelig en opplevelse å ha sett musikalen live. Det var også spennende å se hvordan de satte den opp i forhold til filmen. Og musikken var upåklagelig!

Dag to i London:

Vi sto opp til god frokost, og deretter tok vi bussen, en toetasjers en, selvsagt, til Big Ben og House of Parliament. Det måtte vi jo se! Vi gjorde som turister flest; tok en hel del bilder. Etterpå ville vi ta London Eye, for å få et godt øye (høhø) over byen, men da vi så prisene ombestemte vi oss. Det ble med et par bilder av det enorme pariserhjulet.

Vi tok banen til Piccadilly Circus, før vi vendte nesa mot Oxford Street. Shoppingmekka! Jeg orker ikke nevne alt vi kjøpte. La meg bare si det sånn at det ble mye å bære på etter hvert. En pust i bakken var derfor nødvendig!

Til middag fikk vi deilig ratatouille med pasta og fantastisk focaccia-lignende brød. Det var også kakedag, så vi fikk herig sjokoladekake, norwegian style!

På kvelden ville ta pulsen på utelivet. Vi var på en cubansk bar/restaurant. Der var det utrolig stilig, med kult cubansk interiør. Neste gang jeg skal til London skal jeg spise der også; matrettene så meget spennende ut. Men jeg vil jo selvsagt aller helst dra til Cuba for å spise maten deres, så det får bli neste sparingsprosjekt.

Tredje og siste dag i London starta vi, etter å ha sjekka ut, med en tur i Holland Park. En koselig park, med bl.a. en japansk hage, med en dam med ender og svære fisk.

Etterpå dro vi til Notting Hill. Der gikk vi rundt litt på måfå, men vi tok turen innom Portobello Market. Veldig fint strøk. Vi hadde håpa på å se ”the blue door in Notting Hill” fra filmen med samme navn, men det var mange blå dører og vi hadde selvsagt ikke tenkt på å sjekke adresse på forhånd. Likevel fant vi mye annet rart; artige butikker, koselig kafé og mange fine motiver for kameraet. Det siste vi gjorde der var å spise indisk middag, før vi tok på vei til togstasjonen.

Togturen gikk da greit, og etter litt venting i Lille var vi igjen tilbake i Dunkerque. Dagene i London gikk veldig fort, men vi kosa oss masse!

Fredag morgen sov vi lenge. Vi gikk litt rundt i sentrum av Dunkerque, og Oda fant seg en fin jakke. På kvelden lagde vi herlig pastamiddag; spaghetti med pesto, soltørkede tomater, sopp og crème fraîche. Nam!

Etterpå kom to av guttene på teamet mitt, Maxime og Xavier, og henta oss, og så dro vi på en bar/kafé. Oda fikk da praktisert fransken sin litt, og vi lærte noen setninger på norsk til dem. Vi hadde en veldig morsom kveld! Det ble seint, men det hindra ikke meg og Oda i å ha et lite ost- og kjekstaffel da vi kom hjem!

Lørdag var vi igjen i sentrum. Vi måtte en tur på markedet, nemlig. Der fant vi converse-sko til den lille sum av 30 €! Vi måtte selvsagt slå til. Etterpå var vi på et koselig sted og spiste pannekaker med hvitløk, mozzarella og chorizo.

Vi måtte handle inn litt mat, og Oda ville kjøpe noen ting å ta med seg tilbake til Norge.

På kvelden slo vi på stortromma og lagde biff! Jeg prøvde å lage saus, men den skilte seg, og biffen ble nok stekt litt for lenge. Grønnsaker og poteter bakte vi i ovnen, så det ble da godt. Måltidet ble altså ikke 100 % vellykka, men godt var det likevel. Vi fant ut at det var noe vi måtte øve oss på. En gang må være den første, og det er jo ikke så rart om det ikke ble perfekt.

Kvelden avslutta vi med å se ”The Curious Case of Benjamin Button”. Veldig bra film – anbefales!

Så var søndagen kommet, dagen for Odas tur tilbake til Oslo. Heldigvis gikk ikke toget hennes før halv fem, så vi trengte ikke stresse. Men timene gikk fort, og avskjedens øyeblikk kom altfor tidlig. Det var trist å stå alene på perrongen da toget hennes dro av gårde...

Resten av dagen fikk jeg ikke gjort så mye fornuftig, men det var oppmuntrende å snakke med mamma på telefon, og pappa og Randi på skype.

Selv om det var litt tungt å begynne på igjen etter ferien, har det gått greit når jeg først kom i gang. På mandag var vi på et av kunstmuseene her med de eldre, for at de får litt innsikt i kunstens verden.

Ellers kan jeg melde om vårlige temperaturer her. Det er utrolig deilig med sol som faktisk varmer, og en gradestokk som viser over 10 °. Jeg ønsker i alle fall våren hjertelig velkommen!

Stor klem til dere alle fra Marie!

Dager utenom det vanlige

... og ikke nødvendigvis bare på det positive plan. Men først:

Forrige uke: På prosjektet med de eldre var vi og den gruppa vi har fulgt mer eller mindre siden vi begynte, invitert til å markere mardi gras - fetetirsdag - på et slags hjem for psykisk utviklingshemmede i samme aldersgruppe. Invitasjonen sa at vi også måtte ha et lite kostyme, så dagen før inviterte vi "vår" gruppe (de er rundt åtte stykker) til å dekorere hatter som vi hadde lagd av papp i forveien. Det er jo alltid gøy når vi er sammen med dem, og disse to dagene var ikke noe unntak. Hattene ble riktig fine, så de tok seg godt ut da vi kom for å markere mardi gras.

Der fikk vi servert pannekaker og belgiske vafler. Passa med andre ord veldig godt til navnet på dagen...

Etter hvert ville noen av beboerne synge. Det var jo morsomt i starten, men de visste virkelig ikke når de hadde sunget nok! Det var spesielt én som var ivrig etter å være i "rampelyset", og han inviterte meg opp sammen med ham, begynte å danse, og etterpå sa han at vi var kjærester. Yes, endelig har jeg fått meg kjæreste i Frankrike!

På aids-prosjektet måtte vi legge speed dating-tabben bak oss, og fokusere på neste prosjekt. Siste helga i mars er det en nasjonal markering i kampen mot aids som heter "Sidaction" (sida er aids på fransk). Hva det blir til er ikke helt klart enda, men vi planlegger å organisere "søndagsjogging" hvor man betaler en liten slant for å jogge med den røde aids-sløyfa til inntekt for Sidaction på strandpromenaden.

Siste nytt fra miljøprosjektet er at denne bærekraftig utviklingsdagen skal være den 19. mai, men i litt mindre "format" enn først planlagt. Det var altså først meninga at vi skulle ha det den 12. mai, men det viste seg at det var et annet opplegg med nesten samme tematikk og målgruppe som oss samme dag, så da har vi flytta datoen. I tillegg skal vi delta på arrangementet den 12.

Forrige fredag var jeg på kino sammen med Paul. Vi så den norske filmen "De Usynlige". Selv om den ikke var spesielt munter likte jeg den veldig godt. Den var virkelig gripende, og man levde seg "automatisk" inn i filmen. Glad jeg fikk sett den!

Så var det blitt lørdag 20. februar, og det var klart for besøk fra pappa og Randi! De tok flyet fra Oslo kl åtte, så de var fremme i Dunkerque før to på ettermiddagen. Jeg møtte dem på togstasjonen, og fikk dem innlosjert i leiligheten. Det tok ikke lang tid før jeg så at leiligheten er i minste laget for tre personer, men det var jo ikke for mer enn seks dager:)

Jeg viste det fineste med Dunkerque først; stranda. Det var sol og klart vær også, så det ga forhåpentligvis et godt førsteinntrykk. Vi handla også inn mat til noen dager fremover. Da vi kom tilbake til meg var det vanskelig å lukke kjøleskapet... Må være første gang det har skjedd her!

På kvelden lagde de ordentlig god middag med kylling og masse grønnsaker. Herlig! Ble ganske tidlig kveld siden de var slitne etter reisen og ei kortere natt enn vanlig. Jeg ga dem senga mi, og så sov jeg på en luftmadrass som dem hadde tatt med.

Søndag gikk vi for å se etter en karnevalsparade som skulle være like i nærheten. Vi så ikke selve paraden, men mange karnevalskledde mennesker. Huff, jeg begynner å bli litt lei nå, må jeg innrømme. Men så fikk da pappa og Randi et lite innblikk i galskapen.

Vi gikk inn til sentrum, og endte opp med å spise lunsj på en litt penere restaurant. Pappa slo til med blåskjell, jeg spiste en forrett med røkt laks og salat, mens Randi tok sjansen på noe hun ikke visste hva var. Det hun fikk var noe friterte sardin-lignende greier som visstnok så mer spennende ut enn de smakte.

Mandag måtte jeg på jobb, så da var de for seg selv i Dunkerque-regnet.

På ettermiddagen ble ei på teamet mitt, Laurie, veldig irritert da en av guttene kom med en kommentar som ikke var så hyggelig. Det utløste tydeligvis mer enn litt irritasjon. Etter flere timer hvor hun hadde vært helt stille, forlot hun til slutt, etter å ha sagt at hun skulle dra til Perrine for å si at hun ville slutte i Unis-Cité. Dette var jo selvsagt ikke en hyggelig situasjon, men jeg trodde jo ikke at hun virkelig kom til å gjøre det.

Dagen etter, på tirsdag, hadde jeg tatt meg fri for å ha en hel dag sammen med pappa og Randi. Vi tok toget til Lille. Først var vi innom det som visstnok er Europas største bokhandel. De har mye annet i tillegg til bøker. Jeg kjøpte et par bøker på engelsk (jeg er klar over at jeg heller burde kjøpe bøker på fransk, men jeg vil ikke la engelsken min forfalle mens jeg lærer meg et annet språk) og ei plate.

Etter hvert gikk vi mot den koselige gamlebyen. Da vi begynte å bli sultne på lunsj satte vi oss ned på en restaurant med spesialiteter fra regionen. Vi så litt i gatene med "vanlige" butikker, før vi tok en kaffe på en veldig søt og koselig kafé hvor jeg har vært med Bouchra og Coralie. Heldigvis fant vi en sportsbutikk hvor pappa kjøpte bremseklosser til en av de ørten syklene, sånn at han også fikk shoppa litt i Lille!

På toget hjemover fikk jeg melding om at Laurie altså hadde slutta. Utrolig merkelig at hun plutselig ikke skal være med oss lenger. Trist når noen slutter, og særlig når det er pga dårlig miljø.

Onsdag og torsdag var satt av til rådgivning og hjelp i å finne ut av hva vi skal gjøre etter Unis-Cité. Grégory, han som er ansvarlig for programmet, hadde ordna det slik at jeg kunne dra til Lille for å være i avdelinga for internasjonale relasjoner på ett av universitetene. Det sa jeg selvsagt ja til, så jeg var i Lille onsdag og torsdag også.

Jeg trodde jeg skulle få se hvordan studiet internasjonale relasjoner var, men det viste seg å være kontoret som tar seg av utvekslingsstudenter, både studenter som reiser ut og utenlandske som kommer dit for å studere. Men det var veldig interessant, det også, og jeg lærte mer om de ulike utvekslingsprogrammene som eksisterer. Det var nyttig å få informasjon om ERASMUS-programmet, som jeg har tenkt å benytte meg av en gang i fremtida. Ellers fikk jeg et innblikk i hva de ellers holder på med, og hvordan utenlandske studenter blir tatt i mot. Jeg var blant annet med på mottaket av ei gruppe på nesten 30 kinesiske studenter.

Onsdag var pappa og Randi over grensa til Belgia, i byen Brugge. De var veldig fornøyde med å ha tatt turen dit! Dunkerque er jo ikke verdens navle, så da er det bra at det ikke er så langt til andre fine steder.

Torsdag, da jeg var kommet tilbake fra Lille, dro jeg, pappa og Randi på en restaurant som jeg har drømt lenge om å gå på. Den ligger veldig fint til "midt i" havnebassenget, og ser ganske dyr ut. Det var den forsåvidt også. Men maten var også helt fantastisk! Den sto absolutt til foventningene! :) Vi spiste alle tre-retters. Mye spennende. NAM! Gode og veldig mette (og ganske mange euro fattigere) dro vi tilbake til meg for å tilbringe den siste kvelden der.

Randi med forretten sin

Pappa med hovedretten han bestilte

Mmm, desserten min!

Fredag morgen spiste vi frokost sammen før jeg måtte dra. Det som sto på plakaten var "Action Régionale"; alle volontørene fra Unis-Cité skulle møtes og "slå et slag for solodariteten". Volontørene fra Lille, Lens og Valenciennes kom til Dunkerque. Vi var på en slags gård hvor det jobber rundt 25 stykker som har hatt mindre hell i livet (innvandrere, noen med en liten hjerneskade, noen med alkoholproblemer osv). Vi deltok i arbeidet de gjør hver dag. Jeg og gruppa jeg var på sorterte de ulike materialene i kleshengere; vi knakk av metallhanken, og gjorde plasten klar for resirkulering. Ganske smertefullt for nevene! Etterpå var vi i et stor hall hvor de selger brukte gjenstander, klær, bøker, sykler, ja, alt man egentlig kan tenke seg til. Vi hjalp til med å vaske og sortere kopper, glass, fat og andre krushunder som var kommet inn, før det skulle prises og settes i hyllene. Siste oppdrag var å "reparere" sykler; pumpe opp dekkene, smøre kjeder og bremser.

Vi hadde også besøk av tre politikere som sitter i "regionsrådet" for å diskutere saker som angår oss. Siden jeg er EVS'er ville Perrine og dem gjerne at jeg stilte et spørsmål som handlet om hvorvidt de ville arbeide for å få større bevegelser mellom land i Europa blant regionens unge. Det var selvfølgelig litt skummelt å snakke foran de 100 volontørene pluss alle de andre som var der, men det gikk da greit.

Dagen var vellykka, synes jeg. Gøy å møte andre volontører, men det er jo synd at det kun er her i Dunkerque at de har EVS'ere. Da jeg kom tilbake til leiligheten var det jo litt trist at den var tom, men pappa og Randi hadde vaska handduker og klær i tillegg til at de hadde handla før de dro, så det var jo en trøst! I tillegg er det jo bare én uke til Oda kommer, så jeg holder det nok ut!

I helga har jeg ikke gjort noe spesielt. Vaska, tatt noen joggeturer og bare slappa av. Ble ganske sliten av uka som gikk; mye fram og tilbake. Men det var utrolig koselig å ha besøk av pappa og Randi. Nå kan jeg knapt vente til Oda kommer på lørdag. Det skal bli så gøy! :)

I dag har det vært ganske dårlig vær, men været er tydeligvis verre andre steder i Frankrike. I Paris for eksempel, hvor pappa og Randi har vært i helga. De skulle ta et fly som gikk i to-tida i ettermiddag, men det ble innstilt på grunn av været, så de kommer seg nok ikke ut av landet før i morgen. Huff, jeg misunner dem ikke!

Det var alt for denne gang. Håper alt står bra til der du/dere er.

Beste hilsen Marie

Kino, karneval og jentetur til Lille

Bonjour,

Ny oppdatering fra livet i Dunkerque. Også denne gangen har det skjedd en god del siden sist!

I slutten av forrige uke, hvor vi er på dette miljø-prosjektet, ble det litt kræsj mellom flere av oss på gruppa og hun vi jobber med. Hun er ganske vanskelig å samarbeide med, da hun alltid må korrigere arbeidet vårt. Det kombinert med at hun aldri har tid til å være sammen med oss gjør jo situasjonen enda litt mer komplisert.

Hun begynte med å "rakke ned" på en powerpoint-presentasjon som jeg hadde lagd. Det var jo ikke hennes mål, men måten hun kom med kommentarene sine på, var ganske unødvendig. Det første hun sa var "ah, dette er ikke god fransk". Selvsagt er det ikke det; jeg er norsk! Jeg hadde ikke rukket å få noen av de andre til å hjelpe meg med språket enda, og presentasjonen var på ingen måte ferdig innholdsmessig heller, men jeg ville bare vise hva jeg holdt på med. Hun er ikke et pedagogisk vidunder, i hvert fall... Jeg var allerede litt sliten og lei, så da jeg fikk høre all kritikken ble jeg litt satt ut.

Etterpå var det Bouchra og Coralie som måtte hanskes med henne, da hun satte himmel og jord i bevegelse fordi de ikke ville følge nøyaktig hennes idé om prosjektet som de holdt på med. Det hele endte med at hun nærmest ropte "dere får gjøre som dere vil!" før hun smalt igjen døra og gikk.

Hurra, vi har det gøy på jobb!

Glad for at det var helg, dro jeg og Paul på kino. Vi så en iransk (!) film som på engelsk het: "Nobody Knows About the Persian Cats". Den handla om et par som prøver å finne folk til å starte et rockeband for så å dra til Europa for å spille konserter. Den var veldig annerledes, selvfølgelig, men jeg likte den ganske godt. Første gang jeg har sett film fra Iran! En morsom replikk var da den ene hovedpersonen sa at en av hans største ønsker var å dra til Island for å gå på konsert med Sigur Rós (en av mine favorittband). Enig der:)

Lørdag var det karneval, som hver lørdag i den to måneder lange karnevalsperioden, men nå var det min tur! Vi dro først til Paul (den franske), hvor jeg fikk låne utkledning og ble sminka. Ikke noe vakkert syn, akkurat!

Etter hvert gikk vi ut på en bar ved stranda. Der møtte vi noen fler, og hadde det kjempegøy med dansing, tull og tøys. Gøy å oppleve det berømte Dunkerque-karnevalet:)

Meg og Paul... Lookin' good!

Den andre Paul, Maxime og Xavier in the mood!

Søndagen ble tilbrakt på rolig vis, men måtte som vanlig vaske litt gulv og klær. I tillegg lagde jeg biscotti til Perrine som takk for anstrengelsene hennes for å få meg på et annet seminar. Da jeg ga dem til henne mandag morgen ble hun veldig overraska og glad:)

På prosjektet med de eldre, hadde vi fått invitasjon fra et slags gamlehjem til å feire "mardi gras" ("fetetirsdag") med karnevalvri den 16. sammen med dem, så denne uka forberedte vi hva vi kunne gjøre. Vi bestemte oss for å lage hatter som de kunne bruke i og med at de var meninga at vi skulle kle oss ut. Dermed lagde vi hatter av papp, som vi dekte med avispapir for å gjøre dem litt hardere. Mandag ettermiddag skal vi møte noen av de eldre, slik at de kan male og pynte hver sin hatt til den 16. Tror det blir artig!

Onsdag gikk vi i gang med de siste forberedelsene til speed-datinga. Det meste var under kontroll, bortsett fra det altfor lave tallet med påmeldte: 5. Hvordan skulle vi få det tallet til å øke kraftig til lørdag? Vi gjorde så godt vi kunne med å distribuere flere flyers og å henge opp mer plakater rundt omkring. Men responsen var heller lav, så det så ut til at speed-datinga vår hang i en tynn tråd.

Denne onsdagen ble det ikke jogging, da det snødde kraftig etter franske forhold.

Torsdag var vi tilbake hos pripne fru Esnol. Perrine kom også, sånn at vi alle kunne "snakke ut om forrige ukes hendelser". Hun var da hyggelig nok til at hun ba om unnskyldning til meg, og det var da greit. Men jeg vet ikke hvor mye forholdet mellom oss og henne ble forbedra med denne samtalen. Det ser alltid ut til å være et problem et eller annet sted. Vel, jeg prøver å holde meg litt distansert fra det. Noen av de andre på gruppa er veldig ivrige etter å finne problemer, så det gjør det jo ikke noe bedre, i grunn.

Etter jobb dro jeg til togstasjonen for å møte Toon fra Belgia, som skulle komme på besøk. Veldig trivelig å se ham igjen! Det er synd at det har tatt så lang tid før vi har fått til et møte, etter å ha bodd så nært hverandre i nesten fem måneder.

Jeg lagde havregrøt til ham, med gryn jeg tok med fra Norge i jula, siden jeg tenkte at det var lenge siden han hadde spist det til middag! Han hadde med seg en film med nettopp Sigur Rós som vi så på kvelden. Det var opptak fra konserter på Island, og masse flotte naturbilder. Fikk veldig lyst til å gjøre som han i den iranske filmen; å dra til Island for å se Sigur Rós!

Fredag morgen måtte jeg på jobb igjen, og Toon dro tilbake til Belgia. Får håpe det ikke blir like lenge til neste gang vi møtes.

Utpå dagen ble det avgjort at speed-datinga ble avlyst, da vi ikke hadde fått noen flere påmeldte. Utrolig synd, med tanke på alt arbeidet vi har lagt ned i forberedelsene. De påmeldte får pengene tilbake, og vi sitter igjen med masse gaver som vi skulle gi til deltakerne. Selv om alle ble skuffa bestemte Bouchra, Coralie og jeg oss for at vi ikke ville sitte på rumpa og furte; da dro vi heller til Lille!

Så etter å ha fått sovet litt lenger enn vanlig møttes vi på togstasjonen for å ta toget. Bouchra hadde med seg dattera si, Lilya, som enda ikke er fylt tre. Ei nydelig jente!

I løpet av dagen var vi på det store kjøpesenteret Euralille, spiste lunsj og drakk varm hvit (!) sjokolade på en utrolig likanes kafé, gikk og vasa litt i en bydel som heter Wazemmes, hvor det er mange forskjellige og artige innvandrerbutikker. I god tid skulle vi gå tilbake mot togstasjonen. Vi hadde fortsatt tid igjen til å gå i noen butikker. Det dumme var at ingen av oss var smarte nok til å kikke på klokka før det var to minutter igjen til toget skulle gå. Vi løp så fort vi kunne til togstasjonen, men da vi kom så vi toget vårt forlate stasjonen. Heldigvis var det flere tog senere, men vi måtte altså vente halvannen time ekstra. Selv om det hadde vært en lang dag for Lilya, var hun veldig tålmodig, og ikke gretten i det hele tatt.

Vi kom tilbake til Dunkerque halv ni, og jeg fikk skyss hjem. Veldig fornøyd med dagen, selv om den ikke ble helt som planlagt.

I dag, søndag, tok jeg først en lang joggetur, for å gjøre litt opp for at jeg ikke jogga på onsdag. Deilig med frisk sjøluft!

Etterpå vaska jeg hele leiligheten. På lørdag kommer jo pappa og Randi, og da må den jo være rein! Jeg tenkte det var greit å vaske i dag, sånn at jeg slipper å bruke natt til lørdag på å vaske. Gleder meg innmari til besøk:D

Greit å vite at ny uke betyr nye muligheter, så finner vi kanskje ut hva vi gjør videre med aids-prosjektet hvor vi ikke lyktes med speed-datinga. Og så skal vi nok spise oss gode og fete på mardi gras før fasten begynner på onsdag! Høhø!

Stor klem fra Marie:)

Latter og tårer

På tide med et nytt innlegg. Har skjedd mye siden sist!

Jeg begynner med starten av forrige uke. Mandag og tirsdag hadde vi "formation citoyenne" (en slags opplæring om ulike samfunnsstrukturer). Tema denne gangen var helse.

Vi begynte med å se dokumentarfilmen "Sicko" av Michael Moore, som tar for seg det amerikanske helsesystemet. Ganske "sick", for å si det sånn. Blir bare enda mer overrasket over hvorfor det fortsatt er så mange amerikanere som fordømmer Obamas helsereform. Men filmen hadde noen negative sider også. Den inneholdt sammenligninger med andre lands helsesystem, i land som Canada, Frankrike og Cuba. Inntrykket av disse landene var det stikk motsatte i forhold til det amerikanske; helt problemfritt og ingen problemer om man ikke har penger til å betale et sykehusopphold. Men, som de franske sa: helsesystemet i Frankrike er kanskje bedre enn i USA, men det er på ingen måte like rosenrødt som det ble vist på filmen. Tviler vel også for at helsesystemet på Cuba er til glede for alle landets innbyggere... Men hva vet vel egentlig jeg?

Samme dag var vi på et "helsesenter" for ungdommer. Her snakka vi om avhengighet, mest med tanke på narkotika. Cannabis og hasj ble mest diskutert, siden det er det som er mest aktuelt. Ganske rart å se hvor mange som faktisk holder på med det tullet. Jeg ble bare enda mer overbevist om å ikke rokke meg fra ståstedet mitt i forhold til temaet.

Tirsdag jobba vi i mindre grupper på tvers av de tre teamene. Jeg jobba med ernæring og livsstil. Det var ikke superinteressant. Ettermiddagen var vi på et annet senter for helse. Ble bare tørr prat, i grunn. Tror ikke det var så mange som var fornøyde med organiseringa av tirsdagens opplegg.

På kvelden var det tid for øving med symfoniorkesteret. Var litt smånervøs, såklart. Men jeg ble godt tatt i mot av dirigenten, og de fleste var veldig hjelpsomme. Jeg var den eneste trompeten som var på øvinga. Da jeg fikk notene fikk jeg litt panikk, siden mesteparten sto notert i en annen toneart, slik at jeg ble nødt til å transponere. Det er jeg ikke så veldig god til, og det var jo ekstra ille siden det var så lenge siden jeg sist transponerte noter. Men jeg håper og tror at dirigenten forsto vanskelighetene jeg hadde.

Det viste seg at det var tre-fire stykker som spiller i korpset mitt som også er i symfoniorkesteret. En av dem tilbød meg skyss hver tirsdag, siden han uansett passerte der hvor jeg bor på vei til øvinga. Veldig snilt!

Onsdag var vi på aids-prosjektet. Nå har vi lyktes i å finne et lokale hvor vi kan arrangere speed-datinga, så nå kunne vi endelig avansere i organiseringa, da problemet med å ikke finne noe lokale blokkerte fremgangen i planlegginga.

Dette var også pappas 54-årsdag. Hurra for papsen:)

Det ble fredag, og med fredagen fulgte et nytt bursdagsbarn: Paul. Han ble 23, og det måtte jo feires! Først dro vi på en koselig kafé/bar ved stranda. Når jeg kom dit, var Henrike, ei tysk jente vi møtte på seminaret i Bretagne, kommet. Paul hadde bedt henne til feiringa, og hun ble boende hos meg. Litt dumt at jeg ikke fikk noe klar beskjed om det på forhånd, men...

Uansett; vi hadde det veldig gøy! Etter ei stund dro vi til leiligheten hans. Greit for meg, så slapp jeg å gå så langt når jeg skulle legge meg! Min gave til Paul var brownies, noe de fleste ble glade for:) Kaka ble faktisk ikke så ille, selv om den ble litt brent i bunnen.

Lørdag spiste jeg og Henrike god frokost med ferskt brød fra bakeriet på hjørnet. Etterpå gikk vi ut i finværet og gikk langs stranda og inn til sentrum. Vi hadde det litt gøy med kameraet!

På kvelden fikk jeg tilbud om å være med ut, i utkledning. Karnevalsperioden her er nemlig godt i gang, og hver lørdag er det en et stort karnevalsball, men karnevalet blir markert overalt. En av de på det andre teamet sa vi kunne låne kosymer hos ham. Det var jo veldig snilt, men jeg orka ikke enda en ranglete kveld, så jeg ble inne med en kopp te og bok:)

Selv om jeg fortsatt hadde Henrike på besøk, tok jeg meg en joggetur på søndag. Jeg lot henne låne datamaskinen for å snakke på skype, siden hun ikke hadde internettilgang i leiligheten sin i Arras.

Etter at hun var kommet seg av gårde gjentok jeg søndagsritualet mitt: kosting og vasking av gulv, vasking av klær og øving. Godt å ha det unnagjort!

Mandag kveld satte jeg meg ned med mac'en for å sjekke mailen. I innboksen lå det en mail fra Perrine om at jeg og Paul skulle delta på EVS-seminar i Sommières (i sør-Frankrike) fra 22. til 26. februar. Det knøyt seg i magen da jeg skjønte at det kræsja med den uka pappa og Randi kommer. Perrine skreiv i mailen at hun skulle prøve å ringe for å høre om jeg kunne få plass på et annet seminar seinere, men hun kunne ikke love noenting, og seminaret var obligatorisk. Jeg ble helt i fra meg, og ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg så for meg at jeg fikk sett pappa og Randis fjes i halvannen dag, før jeg måtte dra til en helt annen kant av landet.

Jeg ringte pappa og tårene rant mens jeg kom med den dårlige nyheten. Han roa meg litt ned, men det var utrolig kjipt der og da.

Dagen etter, etter ei natt med dårlig søvn, gikk det litt bedre, og jeg greide å tenke positivt. Men på slutten av dagen ringte Perrine, og sa at hun hadde ringt, og at det ikke var mulig å bytte. Det var imidlertid et annet seminar i mars jeg kunne delta på hvis det skulle bli noen ledige plasser, men det var den samme uka som vi har ferie og jeg får besøk av Oda, så det var jo enda værre. Det neste seminaret var i mai, og det ble for seint, siden seminaret skal være ca midt i EVS-oppholdet. Jeg ble helt knust, og tok til tårene på telefonen. Perrine fikk nok vondt i seg, og før hun la på sa hun at hun skulle prøve så godt hun kunne å finne en løsning.

De andre på teamet mitt så meg selvfølgelig gråte, men de var veldig støttende, og kunne heller ikke forstå hvorfor jeg absolutt måtte på det seminaret når jeg fikk besøk av familie. Jeg var ikke så lett å trøste, for jeg så for meg alt gå i vasken. MEN. Så ringte Perrine igjen, og denne gangen med en god nyhet: hun hadde fått plass til meg på et seminar i april! Jeg ble overlykkelig og utrolig letta! Fra sorg til glede på kort tid:) Da skal jeg tilbake til Bretagne, antakeligvis samme by. Hadde jo vært gøy å komme til en ny plass denne gangen, men jeg foretrekker så absolutt denne løsninga fremfor det andre alternativet!

Da jeg kom hjem snakka jeg først med pappa og fortalte den gode nyheten. Mamma ringte også, siden hun hadde hørt om krisen som var oppstått i Dunkerque. Tror de begge ble ganske letta:)

På kvelden var jeg på ny øving med symfoniorkesteret. Dirigenten hadde ringt trompetistene som spiller i orkesteret om å komme for å støtte meg litt, men ingen av dem dukka opp. Likevel gikk det bedre enn forrige gang, og det vil nok bli greiere når jeg får sett ordentlig på notene.

Idag delte vi ut flyers og plakater for å promotere speed-datinga vår. Responsen var ikke overveldende. Med tanke på at den finner sted om halvannen uke, er jeg redd vi ikke får nok påmeldte i forhold til det vi har kalkulert med, men håper vi i hvert fall får nok til at det lar seg gjennomføre!

I lunsjpausen dro to av guttene til McDonalds for å overraske Bouchra med hennes favorittis - McFlurry - siden hun var så snill og hadde med pannekaker til oss i går. Hun ble overlykkelig, men det vi ikke visste var at de hadde kjøpt is til meg og Coralie også; til meg på grunn av gårdagens traumatiske hendelser og til Coralie som tok til tårene i dag da hun trodde hun hadde mista mobiltelefonen. For noen herlige folk!

Det var derfor veldig bra at det var onsdag, noe som betyr jogging etter arbeidstid, slik at vi fikk løpt av oss litt av alle kaloriene vi har tatt inn de siste dagene!

Puh, dette ble et langt innlegg. Ha ei fortsatt fin uke, alle sammen.

Hilsen Marie, som er overlykkelig over at alt ordner seg til slutt:)